På tide å vise kortene: The Sopranos er verdens beste TV-serie. 

Det er merkelig, også for en halvveteran i lauget, å se hvor ensrettet og flokkløpende mediene er, også på populærkulturfeltet. Det skrives for tiden side opp og side ned om en medioker TV-serie som dansk-svenske Broen, og tøyseserien Lilyhammer er rett som det nærmest blitt innsydd i folkesjelen. Sesong to av Broen er betydelig svakere enn den høyst ujevne, men intense førstesesongen, men skal en tro nettaviser og sosiale medier (det bør man jo strengt tatt ikke) er dette noe «alle» ser på og interesserer seg for. Broen er en dyr og lekkert innpakket versjon av samlebåndsserier som Irene Huss og Arne Dahl, intet mer, men hypen løfter den opp og frem, som om det er noe ekstraordinært som bare må bevitnes.

For nerder er det likevel alltid fint med allmenn interesse for det som flimrer over det lille lerretet. Det kulturelle etterslepet er større i Norge enn andre steder, og fortsatt er det, især blant kulturkonservative akademikere her hjemme, en tendens til å avvise TV-formatet per se, gjerne med referanse til kulturfilosofer som Adorno og senere McLuhan, til den noe ferskere Neil Postman. Sistnevntes bok «Amusing Ourselves to Death» fra 1985 konkluderer med at TV-mediet i seg selv er forflatende, uavhengig av innhold. Svaret er feil, selv om argumentasjonen absolutt er interessant. Men det har skjedd ekstremt mye siden 1985. Det beste av TV-«underholdning» i dag overgår mye av det som lages for det store lerretet. Mer enn det: De aller beste seriene føles like vesentlige og dyptloddende som den beste litteraturen. De sier noe viktig om vår tid, og de tiltrekker seg de dyktigste skribentene og filmarbeiderne.

Så derfor brukes herved anledningen til å gjøre opp status, og utforme en topp 10-liste over de beste TV-seriene, akkurat slik som TV- og krimkritikerne Asbjørn Slettemark og Aslak Nore nylig gjorde på sin utmerkede blogg op-5.no.

The Sopranos. Knallhardt mafiadrama, relativt konvensjonelt fortalt. De menneskelig-eksistensielle overtonene er til stede i hvert bilde. Sopranos er som en såpeopera med plotlinjer og karakterer på kryss og tvers. Men i det absolutte sentrum står tidenes TV-karakter, James Gandolfins Tony, fanget i sitt eget grovmaskede nett. Serien er som en klassisk slektsroman, der mafiaaspektet er en opphetet metafor for det vanlige, lille livet.

Breaking Bad. Drivende intenst kammerdrama, langt mer lekende i formspråket enn The Sopranos. Utgangen er bekmørk. Sosialrealisme, splatterfilm og metafysisk drama i ett. Få, men bent frem fenomenale bikarakterer, som tidenes drøyeste advokat Saul Goodman, den aldrende leiemorderen Mike Ehrmantraut og den høyst uforutsigbare meth-psykopaten Tuco Salamanca.

Seinfeld. Den postmodernistiske komiserien som definerte et helt tiår. «Showet om ingenting» handler egentlig om alt; om det moderne menneskets strev etter lykken uten klare holdepunkter i tilværelsen. Med to av vår tids ypperligste karakterer i sentrale posisjoner: Ynkryggen George Costanza og Kramer, verdens frieste menneske. Spin off-serien Curb Your Enthusiasm er nesten like god, men mørkere, langt løsere i formen og ikke like gjennomført som de mest veldreide Seinfeld-episodene i de fire-fem første sesongene.

South Park. Den styggeste, mest ubehøvlede TV-serien noensinne. De obsternasige serieskaperne Matt Stone og Trey Parker slår og sparker i alle retninger, er både politisk korrekte og politisk ukorrekte, gjerne i samme episode Duoens politiske etos: «Ekstremisme til høyre og venstre er eksakt det samme slik vi ser det.» South Park er et hysterisk show som maner til anti-hysteri.

The Trip. Intellektuelt, improvisert og innett. Den umake komikerduoen Steve Coogan og Rob Brydon – i «rollene» som seg selv – er på reise rundt om på den britiske landsbygden, og krangler og måler hverandre mens de inntar delikate retter på noen av øyens beste restauranter. The Trip er en nyskapende high brow-serie, og sesong to spilles inn i i Italia i disse dager.

The Wire. På sitt beste helt i toppsjiktet av moderne drama, uansett kunstform. En serie uten hovedpersoner, med unntak for den slitte byen handlingen utspilles i, østkystbyen Baltimore. Men for ujevn til å nå helt til topps.

M.A.S.H. Anarkistisk komiserie om livet ved et feltsykehus under Korea-krigen. I realiteten en besk kommentar til amerikanernes krigføring i Vietnam. De tre første sesongene er på Seinfeld-nivå, men serien ble altfor sentimental og familievennlig med årene.

Riget. Lars von Triers surrealistiske spøkelsesdrama fra rikshospitalet i København er en moderne skrekk-klassiker, ikke minst takket være Ernst Hugo Järegårds dansk-hatende overlege.

Father Ted. Tidenes morsomste prestehumor i lavskuldret og jovial serie om røykende og whisky-drikkende katolske patere forvist til en fiktiv øy på den forblåste Irlands-kysten.

Uti vår hage. De to sesongene av denne surrealistiske novelleserien er det morsomste og underligste som noensinne er laget på TV i Norge. Eia, Tufte Johansen og Antonsens absolutte formtopp.

Verken Homeland, Sherlock, Klovn, House of Cards, In Treatment eller, sørgelig nok, Yes, Minister rakk opp denne gangen. Ikke engang Blackadder.

Bergens Tidende, 8/11/13

Advertisements