Det tyske krigsdramaet «Krigens unge hjarte» er langt fra perfekt, men bør absolutt ses.

Det er synd at NRK (og SVT) har valgt å gi den tyske storserien «Unsere Mütter, unsere Väter» et såpass tomt og intetsigende navn som «Krigens unge hjarte». Originaltittelen går rett til kjernen: Dette er «våre» mødre og fedre, vanlige mennesker i en absurd uvanlig tid, ved sivilisasjonssammenbruddet, da et av Europas sentrale kulturland sank ned i barbariet, i det store og hele heiet frem av en forført og samlet befolkning. Serien ønsker å utforske det sentrale, tyske traumet: Hvordan kunne den iltre og latterlige Hitler forhekse et helt folk? Den lykkes bare halvveis, men er absolutt severdig også for et ikke-tysk publikum.

Serien vakte enorm oppsikt da den ble sendt i Tyskland tidligere i år. Åtte millioner fulgte den på TV. Den ble massivt debattert, og bidro til å løfte vekk gamle slør over det vanlige folk i krigsgenerasjonen faktisk var med på. Også i andre europeiske land har den skapt debatt, ikke minst i Polen, der nasjonalkonservative politikere og historikere har protestert mot seriens fremstilling av polske partisaners holdning til jøder og andre forfulgte minoriteter. «Krigens unge hjarte» er en bent frem brutal skildring av brutalitetene. Heroismen er minimal og et brunkjølig mørke omslutter fortellingen, fra første scene til siste slutt. Hovedpersonene, fem unge venner fra Berlin, er motsetningsfylte karakterer. Stolte og ryggeløse på én gang, opportunistiske og moralske. Vi føler med de enkelte. Krigen er ikke «Krigen», men en samling mistrøstige episoder på det absolutte mikronivået. Det er død og atter død, kvesting og lemlesting, og frykt: Det er redsel i hvert bilde.

Serien starter den euforiske sommeren 1941. Hitler har oppsiktsvekkende enkelt beseiret Frankrike, og ser sitt snitt til å knuse hovedfienden i øst i et kjapt raid, trolig er russerne tatt innen jul. Brødrene Wilhelm og Friedhelm er med på felttoget mot Sovjetunionen, sykesøsteren Charly reiser til samme front. Den glade og ambisiøse Greta har ambisjoner om å bli den nye Marlene Dietrich, mens hennes kjæreste, jøden Viktor, innser at han må flykte fra Hitlers stadig mer antisemittiske stat, med sine (her endimensjonalt fremstilte) perverse nazibøller og intrigante byråkrater. De fem er ikke uten videre særlig politisk bevisste, mer patrioter enn nazisympatisører, alle fylt av en viss tvil.

Denne tvilen, denne kompleksiteten gjør dem «menneskelige», som deg og meg, men underslår også det veldokumenterte faktum at tyskere flest etter hvert ble overbeviste nasjonalsosialister, i alle fall frem til Hitler begynte å vise svakhet og motgangen på østfronten viste at føreren ikke var det overmennesket propagandaen fortalte om. Vanlige tyskere, både de eldre som opplevde «ydmykelsen» etter første verdenskrig og de unge som ble formet av nazistpropagandaen, elsket Føreren, han var deres håp og garanti for fortsatt velstand og nasjonal frihet. Hovedpersonene i «Krigens unge hjarte» virker nesten litt malplasserte på denne bakgrunnen, som om de er fra vår tid, plassert i en virkelighet de ikke er en del av. Dette svekker seriens troverdighet, og man sitter igjen med en (sikkert urettferdig) følelse av at dette er et forsøk på, om ikke renvaske, så iallfall å nyansere synet på «våre mødre og fedre» i et Tyskland fremdeles tynget av skyld, snart 70 år etter krigens slutt.

Narrativt er også noe som skurrer. Serien minner ikke lite om «episke» og svært hollywoodske krigsskildringer av typen «Krigens vinder» og «Krig og erindring», som gikk på norske skjermer tidlig på 1990-tallet. De melodramatiske grepene er gammeldagse og unødvendige. Istedenfor nokså flate kjærlighetshistorier, burde serien holdt seg til krigens brutalitet og forråelsen av enkeltindividets «rasjonalitet» oppi det hele. Og den burde, selvsagt lite komfortabelt for et land og et folk som har gjort det aller meste riktig i sitt tre generasjoner lange krigsoppgjør, ha fokusert på Hitler-kjærligheten og antisemittismen blant tyskere flest, «Hitler’s willing executioners», som historikeren Daniel Goldhagen så kontroversielt konkluderte. Når kommer forresten den norske filmen eller serien om deportasjonen av norske jøder under krigen?

Til slutt en uforbeholden ros til NRKs kulturavdeling og «Bokprogrammet» for portrettet av og med forfatter Tomas Espedal. Solid intervju, og endelig en norsk forfatter med temperament og energisk tilstedeværelse, i forlystelig samspill med flere pussige «bergeners». Bra!

Bergens Tidende, 15/11/13

Reklamer