Håvard Rem gurgler som en småfull pastor, men det er ingenting å si på engasjementet.

Moren til en venn av meg er visstnok i besittelse av en av landets største samlinger med uoffisielle Bob Dylan-opptak fra mannens evigvarende turne.

Hun er nå i 60-årene og har bakgrunn fra 70-tallets tidsåndsvenstre og AKP-bevegelsen. Dylan og Leonard Cohen er de store heltene. De, og beatpoetene. Kerouac, Ginsberg.

Hun er ikke alene. Her i Norge er dylan­ologien en omfattende vitenskap med utallige tilhengere, og er man på Dylan-baggen er man gjerne også i Cohen-land. Disse rockens mest litterære utøvere har et bunnsolid grep om et visst akademikersjikt i Norge, ikke helt udelt fortjent, etter min mening. Begge er høyst ujevne artister, spesielt Cohen. Og Dylan, vel, man fornemmer at mannen selv er blant de minst fornøyde med den nitide dyrkingen av hans person og kunstneriske prestasjoner.

Det er lett å gjøre seg morsom på dylan­ologenes (og dylanistene – det er visst en dyp og bitter splittelse her) vegne. Det er noe halvreligiøst over dem. Kritiseres Dylan, trekker de på skuldrene og erklærer at kritikerne ikke har vett nok til å innse mannens udiskutable storhet. Selv de, vi, som faktisk liker Dylan og regner ham som en av de absolutt mest sentrale i rockens historie, blir avfeid som uvitende og ignorante når det drar seg til.

Og det er selvsagt greit: Lite er mer følelsesladd enn populærkulturelle disputter. Folk som disser mine helter – som Neil Young eller Pet Shop Boys (kom ikke og si at undertegnedes musikksmak er entydig) – føler jeg bare forakt for. Så veldig dypt stikker det likevel ikke, må jeg innrømme. Det gjør det derimot vitterlig for de mest iherdige klansmedlemmene i Team Bob.

En av de siste dagers iherdigste er forfatteren og poeten Håvard Rem. Han har oversatt en rekke Dylan-tekster til norsk, blant annet på Åge Aleksandersen-platen «Fredløs». Denne høsten har han en maratonserie gående på lørdager på NRK P2, der han, sammen med sine dylanvenner, detaljert endevender mannens kroksjø av en karriere.

Det er fascinerende greier. Rem gurgler som en småfull pastor, så mørk og nikotinifisert i røsten at utleggingene hans nesten ikke kommer ut gjennom eteren. Det er som om han forsøker å gjøre Dylans eiendommelige fraseringsmønster til sitt eget. Rem pruster og snakkesynger, det er som en slags diktfremføring med dorskt blueskomp. Dette er likevel ingen slakt. Mye kan sies om Rem, men han kan sin Dylan, og han tar oppdraget sitt på ramme alvor.

Klarer man å svelge Rems apokryfiske fraseringer, er det ganske kul radio, faktisk. Jeg er litt hektet. Det er klassisk talkradio – en mangelvare her hjemme. Rem og gjestene elsker sin helt, behandler ham dønn seriøst, problematiserer verket og leverer innsiktsfulle vurderinger. Det gis større rom til tekstene enn til melodiene, naturlig nok. Rem byr inn til tekstbehandling.

For dette sjiktet er Dylan først og fremst litteratur. Selv synes jeg mannens melodisnekringsevner er underkommunisert, men la nå det ligge. «Dilln» (den norske Dylan-stammen har lagt seg til den uttaleformen, akkurat som norske jazzfolk konsekvent sier «bann» der vi andre sier «band») legges respektfullt under lupen, og alle hans «faser» diskuteres inngående, spesielt den utskjelte kristne fasen, der den gamle motkulturrampen rett som det var ble Jesus-forkynner. Rem er på hjemmebane her, med sin lavkirkelige kompetanse og kristenmoralske grunnholdning.

«Hallo i Dylan» (Dilln) erklærer Rem ved programstart, og holder messe for de innvidde. Det er radio for nerder, dette, selv om Rem og gjengen nok mener de brede massenes Dylan-ignoranse skyldes falsk bevissthet. For selv om legendens opp- og nedturer problematiseres, er det liten tvil om at det er «God Dylan» de snakker om.

Selv gleder jeg meg til de skal ta for seg mannens «Under the Red Sky»-plate fra 1990, med lyriske innertiere som «Wiggle ‘til you’re high/wiggle ‘til you’re higher/Wiggle ‘til you vomit fire». Men også til en forhåpentlig andektig gjennomgang av den neste samlingen med originalsanger, 1997-utgivelsen «Time Out of Mind», et av Dylans absolutt mest gripende album. Aldri var mesteren mer oppriktig. Det siste tiårets utgivelser er stort sett særdeles trivelige sjangerplater, og Dylan har fortsatt et suverent band og god teft for smekre akkordprogresjoner, selv om det undertiden blir vel mye 12-takterblues. Rem og folkene har mye å prate om i de siste programmene frem mot jul. Jeg henger med.

Pluss, til slutt, både til VGTV og til NRK for utmerkede sjakksendinger nå under VM-matchen i Chennai. VGs sendinger er slentrende og improviserte, mens NRKs er mer strømlinjeformet. Det er en nerdenes hevn, dette. Jeg blir uansett sittende og svitsje mellom vg.no og nrk.no for å følge «dramatikken» på brettet. Slik forspilles god arbeidstid, men det får gå. Sjakk, liksom. Vi lever sannelig i underlige tider.

Bergens Tidende, 22/11/13

Advertisements