Jonas Gardells glade og triste beretning om 80-tallets homomiljø er et fortryllende stykke filmkunst.

Mandag er det premiere på den svenske dramaserien «Tørk aldri tårer uten hansker» på NRK1. Den skal du se. Over tre episoder (Kjærligheten, Sykdommen, Døden) fortelles historien om en engere krets unge homofile menn i Stockholm på 1980-tallet; om frigjøring, om kjærlighet, om tabuer og om pesten som rammet dem alle, AI-DS, som den ble kalt før det ble til ett ord, og skremte vannet av alle. Serien er lysende. Jonas Gardell har selv skrevet manuset basert på sine tre bøker med samme navn, og man får nesten lyst til å ringe ham og si «takk». For det er så varmt, dette her, så humant, så morsomt, så alvorlig. Man ler, man tenker og man gråter. Mye. 

Gardells fortelling er en fullblodig hyllest til mennesket, dette ene menneskelivet, og alle dets fasetter. Gardell og regissør Simon Kaijser holder ikke igjen et dugg. De pøser på. Det er nerve i alle scener. Show and tell. Det hintes ikke. Vi ser. Symbolikken er aldri til å misforstå. Og når de store sentimentene oppstår, klemmer de til med den voldsomste musikken på denne siden av Ennio Morricones toner i filmen «Cinema Paradiso». Det er melodramatisk, ja, da, men så befriende ærlig. Det er digre følelser i sving. Gardell elsker disse menneskene, de var hans venner, men sorgen får aldri overskygge gleden. «Jag har levat», som en av dem erklærer i det døden står for tur.

Serien kretser rundt det purunge paret Rasmus og Benjamin. Rasmus er et mobbeoffer i den lille byen Koppom i Värmland, og reiser straks til Stockholm etter endt artium for å leve ut sin homofile identitet. Han går rett på sak. Ingen grunn til å vente. Benjamin er oppvokst innenfor Jehovas Vitner, og begge bryter de tvert over med sine gamle liv. Blikkene de to gir hverandre første gangen de møtes hjemme hos den flamboyante dronningen Paul er et av de ømmeste kjærlighetsøyeblikk jeg kan huske å ha sett på film. Hovedrolleinnehaverne Adam Lundgren og Adam Pålsson er da også ypperlige. Hele ensemblet er ypperlig. Jeg vil også trekke frem veteranen Stefan Sauk i rollen som Rasmus’ emosjonelt keitete far. Det er et sterkt farsportrett, om en mann som elsker sin sønn over alt på jord, men som ikke klarer å forsone seg med dennes livsvalg. På tampen av episode tre aksentueres denne indre konflikten i en knallsterk og sjokkerende scene.

Jonas Gardell er et dannet menneske. Han fordømmer ingen. Når Benjamin offisielt trer ut av skapet, velger foreldrene hans å bryte med ham. «Jeg elsker deg», sier moren på telefonen, «men fra nå av later jeg som du ikke eksisterer». Mindre begavete forfattere og regissører ville ha fremstilt moren som noe av et monster, men Gardell og Kaijser skildrer hennes indre kamp på finstemt vis. Troen hennes og de sosiale kodene innenfor Jehovas Vitner blir aldri latterliggjort. Rasmus’ foreldre er først og fremst tidstypiske småbymennesker. De korte, men virkningsfulle barndomsskildringene oser av innestengthet, men også av (klosset) kjærlighet og normalitetshåp. Stockholm er for de gode värmlendingene en syndens pøl som de, muligens, innerst inne angrer på at de aldri selv turte å oppsøke.

80-tallets Stockholm er selv en viktig karakter i serien. Gardell og Kaijser «knagger» hendelsene ved å vise hvordan det tilsynelatende liberale og moderne storby-Sverige var preget av gammeldagse og provinsielle holdninger helt frem til vår tid, og sikkert ennå. Homokampen og -kulturen er et viktig og treffende «case» for å skildre det modernes fremvekst og seier. Selvsagt finnes det fortsatt fordommer mot homofile og mentale og strukturelle låser på skapene, men utviklingen fra midten av 80-årene frem til i dag er likevel temmelig massiv. Så gjenstår det selvsagt mye, ikke minst innenfor en del minoritetsmiljøer, der homofili ennå er totalforbudt, og tendenser til «avvik» møtes med grimme sanksjoner. Homokampen er også truet i våre nærområder. Da serien i august fikk prisen for årets TV-drama i Sverige avsluttet Simon Kaijser takketalen slik: «Jeg håper serien en dag kan vises i Russland.» Amen til det.

Og HIV/Aids? Vel, denne heslige sykdommen er snart overvunnet her i den rike delen av verden. Annerledes i deler av det sørlige Afrika, der den fortsatt er en samfunnsnedbrytende epidemi. «Tørk aldri tårer uten hansker» avsluttes i nåtid med en HIV-positiv, men livsfrisk Benjamin i 50-årene, gråstenkt og erfaren, som den aldrende filmregissøren i nevnte «Cinema Paradiso», og vi blir påminnet om at frigjøringskampen ikke er over. Jeg har sjelden grått så mye av et TV-drama, og tillatt meg selv å gjøre det. Det er ikke følelsesmanipulering, dette her, det er bent frem fortryllende filmkunst. Hurra!

Bergens Tidende, 29/11/13 

 

 

 

 

 

Advertisements