NRK Drama slår på stortrommen med «Mammon». Det hadde holdt med en rytmepinne.

Første nyttårsdag sendes første timelange episode av NRKs storsatsing «Mammon». Den består av seks episoder, og har allerede vakt oppsikt internasjonalt, som det heter. Serien minner om en tilfeldig episode midtveis i annensesongen av danske «Forbrytelsen» og forsøker åpenbart å oppfylle samtlige «Scandic noir»-kriteriene: Mørke, kulde, paranoia og varme tekstiler som sjelden eller aldri når vaskemaskinen.

Ja, det er til og med en sosialt anstrengt ung kvinne med her, og hun er attpåtil noe av et datageni. Opp i gryten med de rette ingrediensene, altså, og rør godt rundt. Og smaken?

Man kan angripe dette fra to kanter. Den positive først. Jo, da, det er ganske spennende innimellom. Noen ganger kvepper man til lite grann, for det dukker gjerne opp en skumling bakfra når mørket senker seg. Det gir en viss thriller-effekt.

Skuespillerne er også i godt lune, jevnt over. Jon Øigarden i hovedrollen som journalisten Peter Verås har det sjov, som danskene sier. Han svetter og roper og er med på løyene. Fortsatt litt mye teaterskolegynging i replikkleveringene, kanskje, men han har god kontroll på verktøyene. Lina Kristin Ellingsen som Verås’ Lisbeth Salander/Saga Norén-assistent Vibeke bommer sjelden på tonen og faktisk er gamle Terje Strømdahl både guffen og festlig som sprø prest. Aller best er veteranen Nils Ole Oftebro som Verås’ redaktør – godhjertet, brølende og tjukk. Jeg har selv opplevd iallfall én slik.

La meg legge til i samme lei at storyen slettes ikke er ueffen, rent sjangermessig. Det er noen ganske kule referanser her. Manusforfatter Gjermund Eriksen er en film- og serienerd som kan sin popkulturhistorie. De mange bibelreferansene er selvsagt klisjefylte, men også effektfulle. Det er alltid skummelt med altertavler med skjulte betydninger, for eksempel.

Eriksen vet å spille på de riktige strengene for å sette stemningen. At regien undertiden ikke helt henger med, er ikke hans feil. Det samme gjelder den sedvanlige «masterplan»-delen av plottet. Hemmelige pakter med grusomme følger er et klassisk sjangergrep, her tatt ut i ytterlighetene.

For, og her er vi ved den andre kanten, «Mammon» er dessverre overlesset og kaotisk, og, skal vi si, noe inkonsekvent. Når handlingen er på sitt aller skumleste, virker skuespillerne ganske i vater, mens når dramanivået er sånn passe, har de skrekk i blikket. Plottet er rotete og det kuttes så mange svinger underveis at en ellers buktende løype fremstår som nesten surrealistisk rettlinjet.

Dialogen er dessuten så anti-norsk film som bare norske filmer kan være. Det rammer særlig Anna Bache-Wiig i rollen som gravid og barsk nyhetsreporter. Tøff og kald leverer hun hardtslående linjer som «hvis du trodde at godsakene kommer på et sølvfat, skulle du ha blitt kelner!» Ingen snakker slik, selvsagt, og ingen sier som Øigarden/Verås, henvendt til Vibeke: «Jeg kysser den deilige hjernen din fordi den fortjener ros.» Kjære Eriksen, og kjære manusvaskere: Slike replikkforslag må strykes.

Det også en del smårusk her og der. Det heter for eksempel ikke «sjefsredaktør». Og så veldig stor ståhei om hva som eventuelt kommer på forsiden av morgendagens papiraviser er det vel ikke lenger. Nettet har varslet sin brutale ankomst, noe som vel burde blitt notert noe tydeligere i en samtidsserie som «Mammon».

Jeg har ellers ingenting imot at skurk-ene viser seg å være noen slemme kapitalister, men dette er en klisjé som særlig svenske krimforfattere litt for ofte tyr til, i den venstreradikale tradisjonen fra Sjöwall og Wahlöö via Jan Guillou til Stieg Larsson. Her virker det noe kalkulert, kanskje, selv om jeg tar høyde for snedige vrier i de to avsluttende episodene jeg ennå ikke har sett.

Alt i alt så skuffer «Mammon», og det viser seg igjen at NRK og norsk drama generelt har en lang vei å gå før man når nivåene man så gjerne ønsker å være på. Det var mye negativt å si om årets kronglete sesong av svensk-danske «Broen», for eksempel, men selv den var betydelig mer stringent enn dette. Den så også mye bedre ut, det samme gjaldt selv den relativt miserable sesong tre av «Forbrytelsen».

«Mammon» forsøker seg på det samme urbane uttrykket, men ender med å ligne på en forfjonget utgave av «Kodenavn Hunter», hvilket ikke skal tolkes som en kompliment. Men for all del, det er talent å spore her, samt en vilje til å tenke helhetlig. Det er allerede planlagt en sesong to av serien. Det er i seg selv positivt.

Positivt er det iallfall at NRK virkelig er på Sherlock Holmes-alerten. Allerede 3. januar, to dager etter BBC-premieren, sendes første avsnitt av den nye «Sherlock»-sesongen. De to første sesongene av denne ypperlige serien var TV-underholdning på aller øverste hylle. Holmes døde i slutten av sesong to, eller: det gjorde han selvsagt ikke. Det er bare å glede seg. Intelligent og innovativ krim for feinschmeckere!

Bergens Tidende, 20/12/13

Reklamer