[FRA ARKIVET, OG FOR DE SPESIELT INTERESSERTE, OG VEL SÅ DET.]

De kalte AKP for hysteriske småborgerpopulister og talte den internasjonale arbeiderklassens sak. Hvem var KUL-erne, og hva skjedde med dem?

Hans Petter Sjøli KLASSEKAMPEN MORGEN 06.03.2004

Det er, som Thomas Hylland Eriksen skrev i en bokmelding i Gøteborgsposten i 1997, en «merkverdig opplevelse å se på bilder fra studentmiljøene på seksti- og syttitallet». Mylder:
marxist-leninister, arbeiderister, dyp-økologer, stalinister, marxistiske feminister, anarkister, distriktsromantikere og kapitallogikere. Og bokstavkombinasjoner: SUF, MLG, MLF, MAG, MLU, NKS, KAG, KA, KUL

Det var tider, det! Venstreradikalisme var kult, ja ikke bare det:
i årene før den store høyrebølgen slo innover landet, var store deler av studentmassen politisk engasjert på venstresida og i kampen mot EEC, Vietnamkrigen og for Maos Kina og Hoxhas Albania.
Men innad på den samme venstresida krangla de så fillene føyk.
Teorier fra fordums Komintern-debatter ble dratt opp i dagen, og skillelinjene, vanntette skott, fulgte gamle konflikter fra 20- og 30-åra.

Krangler «Det var forferdelige krangler», sier en professoral kilde. De eneste som tjente på dette var den skadeskutte høyresida, som restaurerte seg kraftig og fikk et godt grep om folk utover på 80-tallet: et grep som har variert i styrke, men som stadig er rimelig fast. Og blant de gamle koryfeer på venstresida krangles det fortsatt; hvem hadde skylda? Hvem var verst? Hvem hadde rett?
Men de fleste er kanskje enige i at oppsplittingen i alskens grupperinger og den påfølgende rivaliseringen og revir-markeringen var ødeleggende for saka, som AKP-erne dialekt-korrekt kalte den.

AKP (m-l) med sine underorganisasjoner var den dominerende krafta på ytre venstreflanken, i alle fall numerisk. Da ml-bevegelsen var på sin absolutte høyde, la oss snevre det inn til å gjelde året 1976, hadde den mange tusen medlemmer og sympere rundt omkring i landet. AKP hadde gjennomslagskraft i pressen; Dagbladet, NRK, de stilte til valg gjennom RV, og de klarte å bygge Klassekampen som dagsavisprosjekt.

Like suksessrik var ikke grupperingen som ifølge onde tunger forlot landsmøtene i én drosje. Kommunistisk universitetslag eller«KUL», som AKP-ere med vel utviklet sans for hersketeknikker konsekvent omtalte det. ««KUL» er ikke noe annet enn et talerør for revisjonistene i «NKP» og SV», som det heter i nummer 1/2 1978 av det teoretiske AKP-tidsskriftet Materialisten. Men sett i ettertid: kanskje lille KUL med sine intense studier av Kapitalen var inne på et spor som det i dag er mer spennende å følge enn ml-sporet?

KUL var, unnskyld blødmen, litt kule.

Sem.rom 90
La oss vende kalenderen tilbake til, tja, la oss si 1975. Vi befinner oss i seminarrom 90 på Filosofisk institutt på Blindern.
Her sitter en gjeng sprenglærde unge marxister og hører på en beskjegget ung mann legge ut om sin hegelianske forståelse av Kapitalen, spesielt kapittel 1 i første bind. Etter at foredraget er over, blir det tid til diskusjon. Der legges strategien for å ta rotta på de håpløse AKP-erne; disse «hysteriske småborgerpopulistene», som en av seminaristene, den senere filosofiprofessor Truls Wyller,beskriver dem. Filosofistudenten Petter Nafstad får ansvaret med å plukke AKP-ernes argumenter fra hverandre i Studentersamfundet, og Harald Berntsen, den karismatiske arbeideristen fra Porsgrunn, prater om viktigheten av å ha Kjell Hovdens gruppe, Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) med på laget. Den unge og svært lovende historikeren Trond Nordby sitter lett diskret på en stol i rommets periferi, og er fascinert av det som foregår. Men han klarer ikke helt å svelge hele gospelet.

Dette er de norske kapitallogikerne. Eksperter på profittratens fallende tendens og teorier om «varen».

Vi var de aller første i Norge som dreiv systematiske studier av Karl Marx. Motdagistene studerte ikke Marx særlig inngående, og AKP-erne leste stort sett Mao og Stalin. AKP skjønte ikke Marx, noe de heller ikke gjør den dag i dag. Det er i hele tatt en svak Marx-tradisjon i Norge, og her var vi i KUL et stort unntak.

Utbryterskriv Det påstår Harald Berntsen. Historiker og ekspert på den norske arbeiderbevegelsens historie. Sammen med Jørgen Sandemose, som Berntsen konsekvent omtaler som «Norges fremste Marx-kjenner», var han den ledende krafta i KUL. Berntsen er selvutnevnt «61-er» en av Porsgrunn-radikalismens ledende kadre og en av de første som snuste på maoismen på den norske venstresida. Berntsen kom i konflikt med Tron Øgrim og Bryn-Hellerud-fløyen, og meldte seg ut av SUF og SF i 1969. Berntsen trakk seg mer eller mindre ut av politisk arbeid, fullførte magistergraden i historie og dro i militæret, der han selvsagt ble garnisonstillitsvalgt på Porsangermoen.

Da tre sosialøkonomistudenter; trekløveret Jo Sivertsen, Øyvind Horverak og Tore Hem, brøt ut av det relativt nystartede AKP (m-l) sommeren 1973, var Berntsen en naturlig person å innlemme i planene om et konkurrerende kommunistforbund på universitetet.

Vi lanserte et utbryterskriv om revisjonismen og den sosialdemokratiske småborgerlighet den 4. juni 1973, noe som i praksis betød starten på Kommunistisk universitetslag, sier Jo Sivertsen, i dag filosofilektor på Blindern.

Vi var sterkt inspirert av AKP-kritikerne i kretsen rundt Hans Ebbing i Bergen og tok raskt kontakt med Harald Berntsen og Jørgen Sandemose.

Hva skyldtes bruddet?

Det var teoretisk begrunna. Vi var jo på en måte egg-heads, hehe …

Nerder?

Ja, en kan kanskje si det sånn. Vi mente at AKP ikke tok Marx alvorlig. KUL var et filosofisk prosjekt. Vi leste alt av Marx og ble etterhvert godt skolerte må jeg si. Vårt mål var å gjøre Marx’ teorier gangbare i praktisk politikk. Jeg vil si dette var viktig i samtida: Det ga en åpning for rasjonalitet på venstresida, og det trengtes, sier Sivertsen.

Få, men prominente Med Berntsen og Sandemose på laget, var KUL en realitet sommeren 1973. Nye medlemmer strømmet til; TrulsWyller, Ole-Jacob Bull, Tom Pape, Knut Erik Aagaard, Jon Langdal, Espen Søbye, Nils Johan Ringdal, Geir Høgsnes, Sissel Myklebust, Petter Nafstad, Gerd-Liv Valla, Erling Annaniassen, Trude Mostue, Øystein Sjaastad.
Sympatisørene og deltakerne på KUL-studiesirkler ble flere. Den mest prominente symperen var kanskje nåværende professor i statsvitenskap og riksrepublikaner, Trond Nordby.

Marx-studiesirkelen jeg deltok på var veldig god, sier Nordby.

Med i sirkelen var filosofen Thomas Krogh, sosiologene Lars Mjøset og Geir Høgsnes. Litt seinere kom også Gerd-Liv Valla med, og vi holdt sammen i tykt og tynt.

Ikke alle disse var medlemmer i KUL. I det hele tatt: Det var ikke altfor mange medlemmer. «Vi forlot ikke landsmøtene i én drosje», skrev KUL-eren og psykologen Knut Erik Aagaard i en kronikk i Tidens Tegn 3/97, «vi trengte minst fire».

På det meste var vi cirka 40 medlemmer på landsbasis, sier Truls Wyller, NTNU-filosofen som var en av de KUL-erne som hang med lengst.

Vi var flere enn 20 og færre enn 50, sier en KUL-kilde som bærer gammelt nag til Klassekampen og ikke vil stå fram med navn.

Harald Berntsen utdyper:

Det var hundrevis av KUL-ere rundt om i landet, blant annet var det en stor gruppe i Tromsø som brøt ut av AKP og ble KUL-ere, for eksempel Inge Myrvoll, som etter hvert ble en sentral SV-politiker.

Harald har nok rett i at vi hadde hundrevis av medlemmer gjennom 70-tallet. Men samtidig var det nok aldri mer enn cirka 40, sier Truls Wyller.

Fire maxitaxier holdt, med andre ord.

Stalin og KA Få ting, om noe, var like splittende på 70-tallets venstreside som synet på Josef Stalin. Både mannens praktiske politikk og hans ikke altfor banebrytende filosofiske verk. Ifølge offisiell kinesisk propaganda var Stalin ikke så aller verst, og blant ml-ere med NKP-foreldre, var Stalins avgjørende innsats i kampen mot nazismen og fascismen nok til å inkorporere den relativt omstridte georgieren i heltekvintetten, sammen med Marx, Engels, Lenin og Mao.

Vi var klart anti-Stalin. Hele KUL var egentlig det, sier Jo Sivertsen.

Knut Erik Aagaard, igjen fra Tidens Tegn: «Ingen i KUL hadde sympatier med Sovjet og Øst-Europa, med et slikt syn kom du ikke inn iKUL.»

Men synet på Stalin ble et problem for den lille gruppa. Gjennom blant annet Harald Berntsen etablerte KUL et tett samarbeid med den maoistiske eks-NKP-grupperingen KA. Kjell Hovden var den udiskutable lederen i KA en klassisk arbeider-intellektuell med bakgrunn som streikeleder og teoretisk skolert AKP-motstander.
Hovdens kongstanke var at et kommunistisk parti måtte ha sin sosiale basis i arbeiderklassen og være basert på grundig skolering, noe Berntsen hele tiden hadde vært enig i.

Etter at jeg meldte meg ut av SF i kjølvannet av valget i 1969, der jeg var dyptgående uenig med Berge Furres vurdering av bakgrunnen for det dårlige resultatet, orienterte jeg meg mot Hovdens gruppe. Jeg tok etter hvert direkte kontakt med KA og ble medlem der i 1972/73. Jeg var vel i praksis en slags politisk kommissær for KA på universitetet, og fikk etter hvert en ledende posisjon i gruppa. Jeg prøvde etter fattig evne å være vikar for Hovden som etter hvert fikk store helseproblemer, sier Berntsen, som i likhet med Hovden mente at arbeiderklassen måtte være basis i en kommunistisk organisasjon.

KUL og KA smeltet mer og mer sammen utover på 70-tallet. Og med dette begynte avskallingen. En av de første som forsvant var den senere Ap-politikeren Tom Pape.

Jeg trakk meg ut i 1975 da tilnærmingen til KA og Lenins partiteori ble tydelig. Det ble snakk om at KUL skulle bli KAs ungdomsorganisasjon, og da ble det umulig for meg å være med videre, sier Pape.

Jeg husker at Berntsen og andre fabla om å starte et nytt kommunistparti, noe som egentlig var urkomisk, sier Jo Sivertsen.

Avskalling og endelikt Sivertsen, Aagaard og noen til gikk ut av KUL i 1976.

Vi var vel ca 20 stykker som gikk ut. Den direkte grunnen var uenigheter om overgangssamfunnet, vi ville ikke inn i den tradisjonelle lenke-rollen og dermed også godta Stalin, sier Sivertsen.

Han beskriver Harald Berntsen som en som i utgangspunktet var mot Stalin, men at bindingen til gammelkommunistene i KA og deres sentimentale forhold til Sovjet-historien gjorde at han til slutt svelget Stalin-spørsmålet.

Det er i og for seg riktig, sier Berntsen.

Jeg slukte Stalin på det grunnlaget at hvis jeg hadde levd i 1930
ville jeg ha valgt Stalin framfor Hitler. Sovjetunionens antifascisme reddet demokratiene og ga arbeiderklassen en sterk stilling etter krigen i vest, derom er det ingen tvil. Men flertallet i KUL var mot Stalin, og ledende i dette standpunktet var Jørgen Sandemose, sammen med Jon Langdal, Espen Søbye og Truls Wyller.

Sandemose var også medlem i KA, men det avgjørende bruddet i KUL, på landsmøtet i KA vinteren 1980, skjedde mellom Berntsenog Sandemose.

Harald var den verdslige lederen, mens Jørgen var den geistlige, sier Trond Nordby.

Berntsen var sammen med Øystein Sjaastad og Øystein Hølleland tre av de få akademikerne som ble igjen i KA da et samlet KULtrakk seg fra samarbeid med KA-gruppa.

Og KUL var etter bruddet i praksis oppløst, sier Truls Wyller.

En gruppering rundt Jørgen Sandemose, Wyller, Søbye og Sissel Myklebust dannet noe de kalte Kommunistforbundet, og holdt det gående parallelt med KA i om lag halvannet år.

Med forbundet var vi på en måte tilbake ved utgangspunktet.
Forbundet var en litt mer frittsvevende akademisk diskusjonsorgan uten noe som helst innpass i arbeiderklassen.

Harald Berntsen på sin side trakk seg raskt ut av det aldrende KA.

Det var for mange der som syntes det var nok bare å kalle se kommunister, sier Berntsen, som siden ikke har vært medlem i noen politisk gruppering.

Det nasjonale spørsmålet Det som kanskje utløste de verste kranglene mellom ml-bevegelsen og KUL var det nasjonale spørsmålet. Konflikten mellom ledende eks-KUL-ere og AKPs folk er fortsatt tydelig, for eksempel i synet på arbeidsinnvandring. Harald Berntsenunderstreker:

Vår anti-nasjonalisme slo nesten litt over en stund. Vi så på nasjonen som et moderne borgerlig fenomen og som den beste rammen for det borgerlige demokratiet. Og da AKP utvikla et etnisk basert teori som kulminerte med at Klassekampen på førstesida serverte parola «Steng grensene!», måtte det bli kamp.

I nevnte nummer av Materialisten hevdes det at KUL stemplet AKP som «nasjonalsosialister», «brune» og «nassister».

««KUL» veit åpenbart ikke engang hva en nasjon er!», hevdet AKP-ledelsen, og denne striden er stadig synlig, selv om AKP ga opp standpunktet etter kort tid.

Når gamle ml-ere nå argumenterer for overgangsordninger i forhold til EU-utvidelsen, begår de samme feilen som den gang!
Overgangsordninger diskriminerer arbeidere ut fra hvilket land de kommer fra. Klassekampen svikter og unnlater å ta et avgjørende oppgjør med fortida når avisa i dag ikke tar avstand fra overgangsordninger. Arbeiderklassen er internasjonal og arbeidere har felles interesser uansett hvor de er født, understreker Berntsen.

AKP (m-l) mente hovedmotsigelsen sto mellom monopolkapitalistene og resten av folket. Vi, derimot, mente hovedmotsigelsen sto mellom arbeiderklassen og kapitalistklassen. Det samme mener jeg i dag:
Det som er overordnet er hvilken klasse en tilhører, ikke hvilken nasjon eller etniske enhet.

Vi var relativt antiagrare og byvennlige, sier Jo Sivertsen, som i dag er blitt urbanist og stemmer Oslo Byaksjon.

Men det viktigste var at vi var anti-nasjonalister. Steng grensene-parola var, som Jørgen Sandemose formulerte det, «et nasjonalt attakk på arbeiderklassen». Det er jo basic marxisme:
Proletarer i alle land, foren dere!

Harald Berntsen argumenterer godt for dette i dag også, sier Trond Nordby.

Melankoli Det er noe melankolsk over de gamle venstreraddisene. Mimrefaktoren er der, selv om få vil innrømme det. Det er et uomtvistelig faktum at «søttitallismen», uansett avskygning, led nederlag på 80-tallet.
Jo Sivertsen mener at halvparten av studentene på Blindern i tiåret etter 1968 var aktive på venstresida; og jo: mange KUL-ere og AKP-ere innehar tunge verv i det norske samfunnet av i dag.
Likevel: Hadde den tids raddiser visst hvordan samfunnet og kapitalismen hadde utviklet seg siden, ville de fått sjokk.

Er KUL en slags seierherre fra kampene på venstresida?

Nei. Ingen er seierherrer. Det hele ble spist opp innenfra gjennom utallige dumme krangler. Hele bevegelsen forvitret på grunn av den dårlige stemningen mellom de ulike grupperingene, sier Sivertsen.

Men også på grunn av politiske feilgrep.

KULs tilknytning til gammelkommunistene i KA var et klart feilgrep. Og det begeistrede synet vi hadde på Kina og Albania var helt klart feil, sier Truls Wyller.

Vi lar Gerd-Liv Valla, KUL-gjengens mektigste eks-medlem, få det siste ordet.

Mye av det vi sto for den gangen må forstås ut fra sin tid, sa hun i et portrettintervju i Dagens Næringsliv i 2001.

Dessuten:

Jeg er stort sett glad for alt jeg har fått gjort, eller vært med på. Og jeg er fortsatt radikal i mitt hjerte.

Hm, tenker vi: Er det slik at man må være radikal for å leve, men pragmatisk for å overleve?

Fakta Kommunistisk Universitetslag (KUL)

* Dannet sommeren 1973 av utbrytere fra ml-bevegelsen og andre
uavhengige kommunister

* Først og fremst aktive ved Universitetet i Oslo. Små celler ved
de tre andre universitetene

* Innledet samarbeid med Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) 1975

* Holdt seminarer om marxismen med flere ikke-medlemmer som
deltakere

* Angrep AKP (m-l) fra «venstre»

* Ledet streikestøttearbeid på Universitetet i Oslo

* Brudd mellom KUL og KA 1980

* KUL ble til Kommunistforbundet, som raskt ble lagt ned

KUL-ere:

Jørgen Sandemose, forfatter Harald Berntsen, frilans-historiker Jon Langdal, lektor og anmelder Truls Wyller, professor i filosofi (NTNU) Nils Johan Ringdal, frilans-historiker Espen Søbye, SSB-forsker og forfatter Gerd-Liv Valla, LO-leder Geir Høgsnes, professor i sosiologi (UiO) Sissel Myklebust, historiker (UiO) Petter Nafstad, vitenskapteoretiker (UiB) Jo Sivertsen, filosof (UiO) Ole-Jacob Bull, direktør i Norsk kulturråd Knut-Erik Aagaard, psykolog Inge Myrvoll, SV-politiker og ordfører i Rana Øyvind Horverak, forsker (SIRUS) Tore Hem, forsker Tom Pape, Ap-politiker Øystein Sjaastad, professor (VETHS) Øystein Hølleland, forfatter Jan Arve Gjøvik, agronom og gründer Thomas Krogh, professor ved IKS (UiO) Trude Mostue, psykolog Nils Petter Hedemann, lærer Knut Tonstad, avd.dir i Finansdepartmentet Erling Annaniassen, historiker (ISAF)

«Sympere»/studiesirkel-deltakere:

Trond Nordby, professor i statsvitenskap (UiO) Lars Mjøset, professor i sosiologi (UiO) Bjørn Qviller, historiker (UiO) Arne Pape, forsker (FAFO) Tore Pryser, professor i historie (HiL) Arild Linneberg, professor i litteratur (UiB)

Reklamer