Sekstiåttegenerasjonen? Nå igjen? Visst faen!

Det hele startet litt trått:

– Eh, det er fra Klassekampen her. Nå skal du høre … Eh, det er 40 år siden 1968, eh, og da må vi markere litt, ja, du skjønner?

– He he.

Han lo nesten litt overbærende, Andreas Hompland (født 1946), sosiologen som stadig tviholder på siste rest av gammalt ragg og som av mange utpekes som selve sekstiåtteren her hjemme. Samme reaksjon fikk vi fra en annen utpekt ursekstiåtter, mediesosiologen og Marcuse-eksperten Helge Rønning (født 1943).

– He he. Husk at 1968 er året da alt skulle hendt, men intet hendte.

Tegner Hallvard Skauge (født 1945) – selv en slags inkarnasjon på en sekstiåtter: tynn, skjeggete, slækk, lett nostalgisk, men samtidig møkklei av hele konseptet – foreslo følgende inngang på saken (vi nekter å skrivesaka!): «Det går et gjenferd gjennom Europa: Sekstiåtter-gjenferdet.» Og jo: er det noe som er altfor omskrevet og ompludret så er det soga om disse sekstiåtterne, dessertgenerasjonen, disse kritiske skjeggapene og de bh-avskrellede søstrene deres som i motsetning til oss slubberter oppvokst i There is no Alternative-tidsalderen leste ihjæl illeluktende billigbøker fra Pax og erklærte et bramfritt USA-hat, samtidig som de var temmelig løse på tråden (dog i forhold til datidens moralsyn) og hørte på fuckings Rolling Stones og han tråkmonsen Dylan, mannen som slo inn allverdens åpne dører med den generasjonsdefinerende linjen «The times they are a-changing».

Som om ikke verden forandrer seg hele tiden.

Men ironisk skal man ikke være i sådan stund. Vi var på jakt etter ursekstiåtteren her hjemme og gidder ikke å problematisere begrepet allverden på forhånd. Vi var ute etter klisjeen, og ringte en haug med norske 68-kjendiser av ulike fargetoner for å sirkle inn objektet vårt. Men litt om 1968 i Norge først: Dødbringende snøras i Bondalen, innføring av postnummer, opprettelsen av Universitetet i Trondheim, åpningen av Henie Onstad kunstsenter, det første oljefunn på norsk sokkel, Per Lønning, og kanskje den viktigste «1968»-hendelsen i 1968: Revolusjonen i det norske kongehuset, giftermålet mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen (begge født 1939).

Det var et eklatant uttrykk for den nye tid. Kongen strittet lenge i mot; regjeringssjef Borten var tvilende. «Skandale», ble det diskret anført i landets rojalistiske miljøer, men Harald sto på sitt: Han ville ha sin Sonja, som kanskje ikke var fra det store folkedypet, men likevel ikke hadde blåere blod enn Gamle Hvermannsen.

Vi sendte epost til Slottet:

«Noen leserinnleggskribenter har pekt ut Hans Majestet som den ekte 68’eren, og at det var han som stod for det virkelige opprøret i 1968. Hva tenker Hans Majestet på når vi sier 1968?»

Svaret kom tre dager senere:

«H.M.Kongen har ingen kommentar til spørsmåla om ekte-68’arar. Venleg helsing Astrid Versto. Kommunikasjonssjef.»

Fillern.

Vi prøvde et noe mer tilgjengelig alternativ: Jan Bojer Vindheim (født 1945), den frihetssugne anarkisten som ville finne sitt Utopia i snødrevet ute på Karlsøya utenfor Tromsø. Men han satt i et møte.

– Ring meg i morra.

Vi ringte igjen dagen derpå:

– Beklager, jeg sitter i noen viktige forhandlinger, så du må prøve igjen senere.

Senere:

– Du skulle ringt for en halvtime siden. Jeg er i et møte.

Ok, så anarkistene sitter i forhandlinger i 2008, da er det kanskje bedre stilt med sosiologene? Vi prøvde professor Ivar Frønes (født 1946), som i 1968 gikk under aliaset «Minos» og sang følsomme visesnutter basert på ikke like følsomme tekster av den åndsaristokratiske agressososialisten Georg Johannessen.

Men han svarte ikke. Og hadde tilsynelatende ikke mobiltelefon. Typisk sekstiåttersk teknoangst.

Dermed ble det Andreas Hompland, alltid klok og festlig.

– Begrepet sekstiåtter eksisterte ikke da det sto på. Etterpåbegreper handler enten om å hylle eller å rive ned. Når det gjelder 1968-generasjonen har de sjøl overtatt begrepet som en slags sjøloppfatning og en merkelapp som på en eller annen rar måte er en realitet. Det er som når man møter nordmenn i utlandet. Slik er det når vi sekstiåttere møtes. Vi deler erfaringer fra den samme krigen. Når Sigurd Allern, Lars Groth og jeg springer sammen, så er det sekstiåttere i samtidig bevegelse.

– Bevegelse er vel nøkkelordet her?

– Jævlig mye skjedde, vet du. Sosialhistorisk var dette slutten på etterkrigstidens kulturelle homogenitetshegemoni. Det var en overgang til en ny epoke. Sannhetene var ikke lenger udiskutable, og dette kom som et sjokk på establishmentet – som i dette landet var sosialdemokratiet. Det var ingen sekstiåttere i AUF, for eksempel. AUF var en ren slektsorganisasjon. Alle i bevegelse forlot AUF.

Arbeiderpartiet var helt på siden, altså, selv om den unge Martin Kolberg også var innom kjellern i Dovrehallen, dog uten å forstå stort av det som ble sagt og skrålt. Men de borgerlige – hva drev nå de med?

– Morn, Georg Apenes! Hva gjorde De i 1968?

– Våren 68 var jeg formann i Studentersamfundet. Dette var rett før brytningstida, eller ørkenen etterpå. Selv om høyrefolkene bar slips, så var det nok flere løsgjengere der. Radikalerne fra dengang har jaggu forandret seg. Jeg har hatt samme meninger hele tiden, mens mange av de andre har flyttet seg til høyre for meg. Det er litt komisk at en del av dem er blitt dosenter ved BI. Og hadde du sagt til meg i 1968 at Sigurd Allern skulle bli professor i journalistikk, hadde jeg sagt at du tullet, humrer Apenes (født 1940).

Oppildnet av Apenes obervasjoner ringte vi en annen skarptunget konservativ, advokat Ellen Holager Andenæs (født 1947).

– Du, det eneste som er 1968 med meg er at min mann og jeg giftet oss borgerlig og gikk på Club 7.

– Det er da ikke så lite?

– Vel, på denne tiden var jeg en lite utagerende jusstudent, og Blindern lå langt unna. Men jeg husker jeg reagerte på at jenter ble kritisert for at de sminket seg på do i stedet for å ta del i «meningsfulle» diskusjoner, sa Holager Andenæs og konsulterte venninnen Berit Reiss-Andersen om hvem som fortjener tittelen «Norges ursekstiåtter».

– Harald Stabell. Sekstiåtteren fra Ris!

Kanskje ikke spesielt presist, det der. Vi spurte raddisadvokat Stabell (født 1947), nemlig.

– Jeg var ikke radikal i 1968. Jeg stemte Høyre, jeg, og ble ikke radikal før i 71-72, da EF-kampen var på sitt heteste. Da begynte jeg på kriminologi, som var et annet miljø enn det som var jussen.

Kryss over Stabell-navnet, altså, og også nestemann på listen avviser at han er ursekstiåtteren.

– Det er i hvertfall ikke meg! Jeg er mer av en sen-hippie, sier Christian Vennerød (født 1946), like trassig og huiende da som nå.

– Jeg gikk på Handelshøyskolen, der min opposisjonstrang og anti-autoritære innstilling passet inn. Da studentene demonstrerte og streiket mot opprettelsen av distriktshøyskoler i Norge, arrangerte jeg min egen motdemonstrasjon og ble streikebryter og satte meg på lesesalen. Man kan jo ikke demonstrere mot et samfunn med mer kunnskap!

Ikke verst, Vennerød, tenkte vi og prøvde neste høyreanarkist, Ole Paus (født 1947).

– Jeg var ikke der. Jeg var for ung. Jeg har aldri tenkt over dette noe særlig egentlig.

Tenkte vi det ikke. Hipsteren Paus, alltid like upassende, alltid på tverke, vil ikke ha noe med dette å gjøre. Hva med å prøve Paus’ motsats, den globale fredsfyrste Kjell Magne Bondevik (født 1947), som var student ved et menighetsfakultet som kanskje ikke svingte, men som iallfall var påvirket av tidens driv?

– Ja, jeg regner meg selv som en sekstiåtter.

– Tenkte vi det ikke!

– Jeg gikk i Studentersamfundet og opplevde den knallharde kampen mellom de som ble ml-ere og de mer konservative. Selv støttet jeg Grønt Gras og ble påvirket av den radikale vinden i tiden. For oss kristne var kirkemøtet i Uppsala skjellsettende, der internasjonal fattidom, miljø- og ressursspørsmål sto på dagsordenen. Dette ansporet oss unge til ganske radikale standpunkt. Flere av mine kamerater ble kristensosialister, slike som Trond Bakkevig, Tor B. Jørgensen, Dag Hareide og Trond Skard Dokka.

– Men ikke du?

– Nei, jeg valgte å bli i KrFU og bidro til å radikalisere organisasjonen til stor fortvilelse i partiet. Men det var nære på. Hadde det ikke vært for at Lars Korvald var åpen for å slippe til de unge i partiet og lytte til våre synspunkter, så kan det hende at jeg hadde orientert meg mot et annet parti enn Kristelig Folkeparti.

– SF?

– Kanskje det, ja.

– Hvordan ville din onkel Kjell Bondevik reagert da?

– Han ville blitt djupt såra og vonbråten.

Kvinnekampen var vel den viktigste, var den ikke? «Jo!», insisterte skuespiller og «Hustuer»-stjerne Anne Marie Ottersen (født 1945), som drev og lagde middag (nei, det var ikke seipanetter) da vi kalte henne opp.

– Jeg er en ursekstiåtter! Opptatt av kvinnesak og ordet SOLIDARITET, som jeg var. På Nationatheatret drev vi søstersolidaritet i praksis, og på fritiden satt jeg på Casino og skreik sammen med Dag Solstad og sånne. Det var en fantastisk ungdomstid! Borgerlige avvik var ikke tillatt!

– Det er jo bare skryt, det der.

– Er dere for unge selv til å ha opplevd det?

– Jepp.

– Næmen, stakar. Vi var en del av en ny tid! Vi ville forandre alt det gamle! Dessuten skiftet vi partnere litt fortere enn det våre foreldre gjorde. Det er mange halvsøsken rundt omkring der ute. Slikt skjer gjerne når det er forandring i lufta.

Skuespillerkollega og førstedame hos Wam&Vennerød, Jorunn Kjellsby (født 1944), utdypet dette noe senere.

– Det gikk en faen i meg i 1968. Og siden ble jeg med på alt mulig. Jeg var mye på Club 7 og ble med i GRAS-gruppa, som besto av unge, radikale kunstnere som ville bringe kunsten ut til folket. Ursekstiåtteren i mine øyne er Willibald Storn.

Men siden Storn er en av artikkelforfatternes favorittkunstnere styrte vi unna ham i denne omgang. Det var heller på tide å vende blikket ut i landet, bort fra det urbane 1968, i den grad Oslo dengang var så urban at det gjorde noe.

– 1968 var så mye forskjellig, men det var helt klart et byfenomen, påstår Hans Rotmo (født 1948).

– Den våren var jeg russ ved Levanger gymnas og hadde ingen følelse av «1968». Men da jeg etter gymnaset dro til Oslo for å jobbe i postverket, merket jeg at jeg havnet i begivenhetenes sentrum. For de politiske budskapene møtte man på gata.

– Men er du en sekstiåtter?

– Jeg har nok brukt den merkelappen på meg sjøl. Men jeg er i så fall en utypisk variant. Jeg var jo en landsens person.

Ifølge oppslagsverket Wikipedia jobbet forfatter Gert Nygårdshaug (født 1946) som skogsarbeider i 1968. Vi ringte for å høre om det var med motorsaga i hånda Nygårdshaug oppdaget marxismen og kastet seg inn i 1968-opprøret med full tyngde.

– Du var i skauen ..?

– Jeg, nei? Jeg var på Blindern og skreiv veggaviser! Jeg var veldig opptatt av Paris-opprøret og deltok i flere demonstrasjoner mot den amerikanske ambassaden. Det var utrolig gøy. Jeg har bare positive opplevelser fra den gangen.

– Hvem er den norske ursekstiåtteren?

– Det er jo meg det!

Andreas Hompland var av en annen oppfatning.

– Jeg mener mannen som oppfant begrepet selv er inkarnasjonen på det. Nils Fredrik Nielsen, altså mannen bak påstanden om at ekte sekstiåttere ikke spiser seipanetter, var både i rett alder og med rett fagbakgrunn og sosial bakgrunn. Han hadde dessuten den rette ironisk-rølpete betrakterholdningen. Sekstiåtterne er ikke bare karrierister eller fundamentalister. Nielsen er derfor den norske ursekstiåtteren.

– Men han er jo dessverre død?

– Nettopp.

Advertisements