MANNEN, MYTEN, LEGENDEN
– Jeg var en slags gymnaskverulant, sier Trond Andresen.

 

AV HANS PETTER SJØLI (TEKST) OG TOM HENNING BRATLIE (FOTO)

 

Det har vi aldri opplevd før: At intervjuobjektet selv tar opp intervjuet. Det betyr at det ligger tre opptakere på bordet på Baklandet Skydsstasjon denne tirsdagskvelden – journalistens, fotografens og Trond Andresens.

 

For dem som kjenner denne Andresen, eller bare kjenner ham by reputation, er dette behovet for kontroll kanskje ikke så uventet. Ingen norsk akademiker har trolig skrevet like mye på internettet som Andresen, og ingen har lagt ut flere lenker til egne tekster på nettet som ham. Først ute var han med sagnomsuste KK-forum midt på 1990-tallet, mens han nå har tatt steget ut på Facebook. Der har han blant annet opprettet forumet «Vi som bryr oss om Klassekampen», som har skapt noe leven blant folk som på en eller annen måte bryr seg om denne avisa. Andresen kan irritere på seg selv den mest flegmatiske slacker der ute, og hva verre er: Han gir seg faen ta aldri.

 

Da vi spurte ham om han kunne tenke seg å bli portrettert, var han selvsagt nølende, vel, beint ut negativ. Men det tok like selvsagt ikke mange minuttene før han sa ja.

 

Det tar heller ikke mange minuttene ut i samtalen før han fornærmer journalisten på grunn av dennes «manglende politiske prosjekt», og det kommer etter en lengre passasje om menneskenes, især journalistenes, dårskap. Hør bare:

 

– Menneskenes dårskap er et viktig stikkord. Vi er svake for smiger, vi ønsker å bli sett, vi ønsker å bli likt av de høyere opp i hierarkiet og vi ønsker å avansere innenfor den gruppa vi tilhører. Dette er noe vi må erkjenne, og ikke moralisere over. Veien til god politikk og mer jordnære og fornuftige løsninger handler om denne erkjennelsen. Ta journalister, for eksempel. De er opptatt av hva andre journalister synes, ikke hva massene mener. Skravleklassen konstituerer seg sjøl som klasse. «The chattering classes», det var vel et høyrebegrep først, var det ikke?

 

– Jo.

 

– Men det å angripe dette sjiktet, denne klassen, er rått parti. Ta Jan Kjærstads kronikk om kritikernes respons på Knausgårds romaner som eksempel. Kritikerne slutter rekkene og avslører sin flokkmentalitet. Men dette gjelder i alle miljøer, det er som tyngdekraften. Det er først når vi åpent erkjenner at det er slik at vi kan overskride dette. Se på Jagland, for eksempel. Han er pompøs inntil det parodiske. Han burde blitt konfrontert på det at han er en viktigper. Det samme gjelder viktigperene på Nupi, eller dette kommentariatet.

 

– Du har kanskje et poeng, iallfall med de siste der.

 

– Ja, det er som han historikeren, Nik Brandal, skrev på Facebook en dag her, at man må melde seg inn i Arbeiderpartiet for å skaffe seg innflytelse. Det er dette psykologene kaller kognitiv dissonans, man kan ikke leve med at viktigperer – og deres kyniske analyser – velger bort analysene de hadde som ungdommer. Vi burde fått en særegen bevegelse av journalister som driver hederlig journalistikk, av journalister mot snakkende hoder. I Norge preges journaliststanden av gjensidig onani, ikke minst på Facebook og Twitter.

 

– Jeg mener du overdriver.

 

– Du må gjerne få mene at det ikke er sånn.

 

– Du sitter på sidelinja som en etter hvert godt voksen mann og kritiserer …

 

– Jo jo, jeg driver og synser hele tida. Men jeg har nå levd en stund og kan jævlig mye. Det er det ultimate argumentet, vet du, at jeg er eldre enn deg.

 

Der har vi ham. For etter denne lange og alt annet enn finmaskede utlegningen, går det opp for oss at det bak det gråstenkte skjegget og de 70-tallsaktige stålbrillene befinner seg et slags underfundig smil, eller mer presist, et pussig drag over ansiktet som er ganske sjarmerende. Han sitter og kødder med oss, liksom, og stemningen er da også alt annet enn spent mellom oss tre her inne på Trondheims skakkeste serveringssted. Det er nesten så vi har det hyggelig. For det skal man vite om Trond Andresen: Han er en ganske pen mann som holder seg særs godt, og med en lys stemme som heller enn å virke brautende, er mild og behagelig. Og ulikt de fleste som settes under portrettlupen, er han særs godt forberedt. På en lapp har han skriblet ned emnene han vil innom i løpet av samtalen: postmodernisme, medieanalyse, journalistikk, evolusjonspsykologi, jødedom/Israel, alternativ energi, høyfartstog, samfunnsøkonomi, pengesystemet, industripolitikk, utopiske samfunn og kulturdebatt. Som han selv sier:

 

– Jeg er ekstremt distraherbar. Det er derfor jeg kun er en skarve amanuensis i en alder av 62.

 

Trond Andresen er opprinnelig fra Oslo. I barndommen bodde han tre år i Fredrikstad, før han sammen med sin mor flyttet til Kolsås, «like ved Nato». Til Trondheim og Norges tekniske høgskole kom han i 1967, og selv om han ikke ble «frelst av NTH-ml-erne» før tre studieår var gått, var han allerede i opposisjon til Makta.

 

– Jeg var en slags gymnaskverulant som pleide å plage lærerne mine med spørsmål og argumenter.

 

– Du bruker ordet «frelst» om det å bli ml-er?

 

– Ja, men jeg kunne like gjerne brukt betegnelsen «politisk oppvåket». Jeg vil stadig hevde at studiesirkelen vi hadde i 1970 er noe dagens ungdommer hadde hatt godt av å være med på. Ingeniør-ml-erne var mange og dyktige og lite kjente. Det var en intens tid.

 

– Du var selvsagt en notorisk oppvigler også i AKP(m-l)?

 

– I 1979 skrev jeg en artikkel i AKPs tidsskrift Røde Fane der jeg påpekte at det kommunistiske partiet ikke kunne ha forfatningsmessige særrettigheter etter revolusjonen. Da ble jeg stemplet som høyreavviker. Opp fra Oslo kom duoen Paul Bjerke og Evelyn Dyb for å holde innlegg mot meg. Møtet ble avhold i Væktarstua i Tydal, og de mente jeg forgiftet studentene med mine synspunkter. Det morsomme var at AKP fire år senere vedtok omtrent samme formulering. Men jeg holdt koken i AKP helt til 1990. Mye av grunnen til det er at denne organisasjonen ikke var så sentralisert som det mange hevder.

 

– Du sluttet på universitetet det året for å bli ett med arbeiderklassen?

 

– Jeg ble sent proletarisert akademiker på Trondheim mekaniske verksted. Det var en fin tid. Jeg er ikke på «Pål Steigan tok to år av mitt liv»-bagen. Jeg hadde godt av det.

 

– Hvorfor sluttet du såpass fort da?

 

– Jeg fikk lyst til å lage radio.

 

Radio RV. Trondheimsraddisenes flaggskip og store stolthet, Norges nest eldste offisielle nærradio, kun slått av Mjøsradioen. Men lenge før Høyre og Lars Roar Langslet forviste radiomonopolet til historiens skyggeland, rotet Andresens kompiser rundt oppe i Bymarka med den mobile piratsenderen «Folkets røst» som, ifølge vår mann, er den eneste piratsenderen som ikke er blitt konfiskert etter andre verdenskrig. Da raddisene fikk konsesjon for å drive nærradio ble Andresen redaktør og driving force.

 

– Så da måtte jeg en jobb der jeg kunne slingre litt. Det var ikke mulig å kombinere radiogreia med det å være elektriker. Men dæven vi hadde tro på radiomediet. Men så kom reklameradioene, det mest stupide og ultrakommersielle mediet som finnes. Konkurransen ble umulig. Men jeg har lest bingotall på Radio RV, jeg. Skrekkelig.

 

Andresen vendte derfor hjem til NTNU, der han har undervist (han er prisbelønt foreleser), sittet i universitetsstyret og drevet diverse nettfora. Alt annet enn tradisjonell forskning, med andre ord: En doktorgrad. Som sagt: Trond Andresen er distraherbar. Internettet har ikke akkurat vært et gode i så måte.

 

– Nettet er den ultimate distraherer. Men doktorgradsavhandlingen min er ikke lagt på is. Jeg har en ambisjon om å gå i grava med en doktorgrad.

 

– Er det et nederlag at du ikke har klart å ferdigstille den?

 

– Nei, faen. Jeg er en robust gamling. Det er ikke leit i det hele tatt. Det er ikke mye sturm und drang i min alder.

 

– Ånei?

 

– Jeg har et mer observerende syn på livet enn før. Dessuten har jeg to små gutter på sju og fire.

 

– Ikke framstill deg som en kosebamse nå, Andresen. Du er vel på linje med forfatteren Sven Kærup Bjørneboe som hevder at jo eldre han blir desto større sans får han for vulgærpolemikk?

 

– Jeg har ikke tenkt over det der noe særlig. Men generelt sett har jeg sansen for klar tale og polemisk snert. En av de tingene som gjorde at jeg gikk lei av ml-miljøet var den mjuke hersketeknikken som gikk ut på at enhver spennende debatt skulle kvæles, enten på grunn av at det var en mann som sa det, eller at han sa det på en gæren måte, eller at han snakket for mye. Det ble aldri diskusjon om innholdet eller substansen, og dette opplevde jeg som en hersketeknikk for å dupere folk. Jævlig kvalmt var det. Det var spesielt ett forferdelig begrep som ble mye brukt: «Dårlig stil». Men jeg ser samtidig at folk som er klar og tydelig og delvis ironisk i formen kan kue andre som ellers ville ha sagt noe, og det prøver jeg å være vanvittig bevisst på overfor studentene mine. Intet spørsmål er for dumt.

 

– Din form på nettet er vel ikke preget av samme forsiktighet?

 

– Har du eksempler?

 

– Ikke her og nå, men du oppfattes vel som ganske barsk.

 

– Jo, kanskje. Men det må jo være lov? Jeg mener at man må skille mellom rene personangrep og krass kritikk av grupper, fenomener og tendenser. Å si at smaksdommerne i Bjørvika-utbyggingen løper i flokk fordi de er livredde for å bli oppfattet som at de ikke følger med i tida og blir våte nedentil når de hører ordet «internasjonal arkitektkonkurranse», må da være helt legitimt.

 

– Du gliser mens du sier dette.

 

– Det er jo artig.

 

– Hehe.

 

– Drep meg herre Konge, men ikkje med graut.

 

Som så mange andre som trådte sine formative år på ytrevenstresida i norsk politikk, reagerte Trond Andresen med forferdelse på den såkalte postmoderne vendingen i mange universitets-, kultur- og mediekretser på 90-tallet. Striden om postmodernismen inntok også Klassekampen, der Andresen med diverse kumpaner, deriblant en jypling ved navn Magnus Marsdal, la kulturavdelingen under ledelse av Eivind Røssaak for hat. Det var i de dager Andresens KK-forum hadde sin absolutte storhetstid.

 

– Postmodernismen var og er et gigantisk spill. Keiserens nye klær. Vi oppfattet at noen ville ta fra oss avisa vår, og siden debatt på internett var noe nytt og spennende den gangen, så tok det av. Alt vi ville var å få redaksjonen på banen. Men de reagerte med maskinstormeri.

 

– Og så var du plutselig på lag med AKP igjen?

 

– Vi var ikke på lag. De kom inn mye seinere. AKP-erne var ikke med i den lange debatten i 1996. Det hele toppet seg sommeren 1997, og da var det hele ute av våre hender. Da var det plutselig en organisatorisk sak mellom avisas styre og redaksjon. Vi ville ha oss frabedt å bli holdt ansvarlig for slik tingene utviklet seg.

 

– Så det var ikke din hevn mot redaktør Paul Bjerke som refset deg oppe i Tydal i 79?

 

– Nei, nei, den historien er jo utgammal. Jeg var bare så irritert over at de i redaksjonen ikke kunne svare oss på nett. Historien om Klassekampen ‘97 er skrevet av seierherrene, det vil si Medie-Oslo og det akademiske Oslo. Klisjeen er at det var «stalinistene» som nesten drepte Klassekampen. Jeg syntes derimot det var helt håpløst at AKP blandet seg inn. AKPs tradisjon er at alt ordnes på bakrommet, mens massene ikke involveres. Så jeg var på kollisjonskurs med AKP-erne, jeg. Du må også huske på at jeg satt i Australia og skrev på KK-forum mens dette pågikk.

 

– Men du var glad at det gikk som det gikk?

 

– Vi var mot avisstrategien som vel er det Braanen har gjort med Klassekampen siden, nemlig å lage en avis hvor man beholder de gamle lesergruppene, men forsøker å vinne utdannings- og kulturmiddelklassen i Oslo.

 

Ja ja, Andresen, som eier 55 aksjer i Klassekampen, hevder at han gjør sin plikt som aksjonær, nemlig å interessere seg for det han er medeier i.

 

– Jeg er opptatt av deltakende demokrati.

 

– Men må det være et kverulerende demokrati?

 

– I det samfunnet Klassekampen, iallfall ifølge formålsparagrafen, er for, nemlig sosialismen, vil andelen kverulanter ganges med 100. Folk vil nemlig begynne å bry seg. Det blir et helvetes kranglesamfunn. Mitt engasjement for Klassekampen må ses i sammenheng med piratsenderen på slutten av 70-tallet. Mediene er svært viktige i et samfunn, og målet mitt er alltid å bidra til å skape en bedre verden.

 

– Er du fortsatt sosialist?

 

– Ja. Men mer antikapitalist. Jeg ser for meg et samfunn der man har markedsøkonomi, men ikke kapitalisme.

 

– Nå har denne Bjarte Ystebø fra «Kristen-Norge» jammen anmeldt deg for antisemittisme. Det er et strev?

 

– Norske kristenfundamentalister er marginaliserte. Dette er bare et stunt for å få oppmerksomhet. Politiet vil henlegge saken. Han ville ikke hatt sjanse i en rettssak. Det han anmelder meg for er at jeg gir et velment råd til alle som føler tilhørighet til det jødiske verdenssamfunn: Innse at jøder som gruppe har et problematisk trekk med sjølopptatthet. Skaff dere empati med palestinerne. Dette er et skritt mot fred. La meg legge til at det betraktes som legitimt å diskutere framtredende trekk ved alle slags folkegrupper, de være seg etniske, religiøse, kulturelle eller kombinasjoner. På akademisk nivå kalles dette «antropologi».

 

Og slik fortsetter det.

 

Reklamer