Mørkets hjerte

Er det å ta i å kåre Breaking Bad til tidenes beste TV-serie? 

Til sin biograf Alf van der Hagen mumler Dag Solstad, som om det tross alt er et håp i tilværelsen: «Det kunne vært deilig å kunne skrive, å kunne si, at livet er vel verdt å leve likavel.» Men litteraturen har alltid slitt med det lyse, det lette. Jens Bjørneboe balet med det mot slutten. Var det mulig å skrive en «lykkelighetens historie», etter å ha utforsket menneskets bestialske potensial og gjerninger gjennom flere år? Sikkert ikke, og Bjørneboe var heller ikke særlig lykkelig på tampen av livet han valgte å forlate. Kunstens vesen, dens nerve, handler om å granske det dystre, innesluttede, skitne og fortvilende. Det gedigne TV-opuset «Breaking Bad» lever opp til denne ambisjonen, og vel så det. Dunklere blir det ikke.

Jeg holdt meg unna «Breaking Bad» ganske lenge. Ikke nødvendigvis bevisst. Jeg så bruddstykker av enkeltepisoder, men ble ikke altfor fascinert. Sendetidene her hjemme var dessuten ukristelige, og serien var en smule bortgjemt på lille MAX. Men ordet gikk, folk jeg satte min lit til var over seg av begeistring. «På nivå med Sopranos», sa noen av dem. Med Apple-TV og Netflix på plass, og med tid som plutselig strakk til, bestemte jeg meg for å komme ordentlig i gang. Dette var for to uker siden, og frem til nå har jeg sett 36 episoder, hver på drøye tre kvarter. Lite søvn, med andre ord, og tro meg: Å se «Breaking Bad» med passelig mengde søvnmanko er ikke en oppskrift på gode dager. Det tar på. Noe veldig.

Serieskaper og showrunner Vince Gilligan, som da han var ung lærte seg faget gjennom å skrive for «X-files», har forklart utviklingen av «Breaking Bad» som en prosess der man måtte «go big or go home». Flere ganger spurte de seg om de gikk for langt. Som i den opprivende avslutningen av sesong to, der hovedpersonen Walter White ser en kvinne dø uten å gripe inn. Det er en avgjørende vending: Walter er en oppdriftsløs og ordinær kjemilærer med uhelbredelig lungekreft som beslutter å bruke sine kjemikunnskaper til å lage, koke, metamfetamin for å forsørge familien; og her krysses nok en grense. Han er i ferd med å bli en Scarface i terrylenebukse og autistblazer. Men vi lar ham gjøre det. Som Gilligan forklarer: «Det interessante med menneskets natur er at vi har en uendelig kapasitet til å rasjonalisere måten vi oppfører oss på.» Walter White har vår sympati. Han er bisart nok en rasjonell aktør. Og derfor identifiserer vi oss med ham.

Det samme gjaldt «Sopranos». Tony, den forvirrede, halvpsykopatiske mafiabossen, var seriens absolutte helt. Vi likte ham, kjente oss igjen i hans daglige strev. Vi håpet, intenst, at lovens arm ikke var lang nok til å innhente ham. «Sopranos» var en slags 00-tallsdyster såpeopera med et mylder av personer og konflikter. Typegalleriet var ypperlig. Tonen var mørk, men ikke gjennomført apokalyptisk. Tony var mann nok til å komme unna. «Breaking Bad» er mer av et kammerspill. Det er skåret ned til beinet. Walter White er til stede, nær sagt hele tiden, og stemningen er kølsvart, nevrotisk, men ikke uten humor. «En blanding av Tarantino og Mike Leigh», sa en venn av meg. Første sesong var slik. Bakteppet var politisk og sosialt, overflaten undertiden nesten splatteraktig.

Etterhvert forstummer Tarantino-aspektet, Leigh også, egentlig. De sosiologiske sidene tones ned til fordel for psykologiske og undertiden metafysiske kontemplasjoner. Som i den klebrige, nesten irriterende kjedelige episode 10 i sesong tre, der Walter blir besatt av tanken på å ta livet av en flue som plager ham. Mens fluen sitter oppunder taket, utenfor deres rekkevidde, sier Walter til kompanjongen Jesse: «He’s not coming down, he’s staying up there forever.» Det er en «han», ikke en «den», og det er frelseren han snakker om. I scenen før mumler han om en mulig himmelsk intervensjon, som et brudd med det strengt vitenskapelige verdensbildet han har holdt seg til. Men nei, «he’s not coing down». Walter kan fortsette.

De store, viktige, TV-seriene i vår tid er helt på høyde med de beste romanene. Hvorfor skrive litteratur på papir når man heller kan skrive for TV, der man kan nå mange flere, få tid til å utvikle karakterer og leke med visuelle ingredienser, uten å kompromisse? «Breaking Bad» er en samtidsfabel, proppfull av allegorier og undertekst. Dialogen er spiss og presis, skuespillerne aldeles fabelaktige. Regien er oppfinnsom og leken, bildene utsøkt mørke. Aller best, egentlig: Den er langt fra perfekt. Hver sesong er to-tre episoder for lang. Det tværes for mye på gamle konflikter. Men, om man gir den tiden det trenger, er serien så hypnotisk, så suggererende, at Walter Whites helvetesritt eter seg inn i sjelen. Det er rett og slett stor kunst.

Mange har fulgt serien i «real time», det aller siste avsnittet ble nylig vist på amerikansk TV, og serien sies å være enda sterkere i de siste sesongene. Jeg har to og en halv sesong igjen. «Heldiggris», som en stor «Breaking Bad»-fan sa da jeg beskjemmet opplyste om at jeg lå langt etter. Du ser de tre første sesongene på norsk Netflix. De tre siste finner du frem til med litt oppfinnsomhet og nettkløkt. Begynn nå. Det er mer enn en oppfordring.

Bergens Tidende, 18/10/13

Advertisements

NRKs skjebnetid

Kritikken blir stadig barskere og mer substansiell. NRK er under press. Et NRK uten grunn­leggende tillit er et NRK uten fremtid

Da jeg var åtte, var vi på besøk hos en tante i Oslo. Det var min første tur til hovedstaden, og foreldrene mine ville vise oss alt som de mente var å se: Holmenkollen, Frognerparken, og, ja, NRK. Vi sto utenfor det hvite huset på Marienlyst, og far min var andektig. Slik var det på tidlig 1980-tall, og jeg, den fremmelige, hvisket så høyt at de begge hørte det: «Her skal jeg jobbe en dag.»

For foreldregenerasjonen, og enda mer for generasjonen før dem, var NRK noe bestandig, en slags nasjonens granitt. Man stolte på det som ble sendt over eteren, ikke minst det som flimret på fjernsynet, med disse fomlete men autoritative programledere, som sto for de riktige verdiene, på trygg avstand til den belemrede kommersialismen som preget landet som vi ble fortalt var en krigshissende og halvrasistisk supermakt preget av overflatiske mennesker. NRK var alt det USA ikke var: Samfunnsbyggende, sannhetsorientert, sosialistisk.

Nordmenn ble oppdratt til å elske statskanalen. NRK samlet Norge til ett rike. Kringkastingssjefen var en av nasjonens fremste menn, rett under kongen og Gerhardsen (senere Gro) i rang. Når Trond Kirkvaag gjorde narr av den som til enhver tid hadde denne sentrale stillingen, var det med varme og respekt. Kirkvaag var genial og snill og politisk plassert på ytterste venstre fløy, som så mange andre toneangivende NRK-programsekretærer.

I utenriksavdelingen, denne kanskje tyngste og mest beundrede avdelingen i den veldige institusjonen, var Israel et skjellsord på linje med kolonialisme, og alle de tungtskarrende reporterne kjente Yasser Arafat personlig.

NRK var i fire tiår venstresidens kanskje viktigste arena. Sjefene var alle Ap-folk, og nedover i rekkene kom opposisjonen fra venstre, aldri fra den andre kanten. AKP-ere som Bjørn Nilsen og SV-ere som Audgun Oltedal ledet an, med journalistklubbene solid i ryggen. Barne-TV besto av underlige fortellinger fra det kommunistiske Øst-Europa, mange av dem med tung slagside mot kapitalisme og annen umoral.

Og når man endelig løsnet på tvangs­trøyen og tilsynelatende lot ungdom være ungdom, inviterte de voksne sjefene gjester som jazzgitaristen Pat Metheny i programmet «Blikkbåx». Dag Åkeson Moe smilte nok lurt. Vidar Lønn-Arnesen, derimot, var litt skummel. Han foretrakk Jim Reeves fremfor Hoola Bandoola Band. «Lønn-Arnesen e’ møring», sang Hans Rotmo. Et kompliment var det knapt.

Grunnen under det gamle NRK eroderte mot slutten av 1980-tallet, og noen år senere kom Harald Eia og fikk oss til å le av det gamle. Latteren var ikke lenger respektfull og varm, den var ironisk og slem. Det var definitivt nye tider. Høyre-toppen John G. Bernander ble kringkastingssjef. Partiboken ble ikke lenger vedlagt i jobbsøknadene.

Men bildet av det gamle NRK lever videre, særlig på høyrefløyen. Blant de arrigste i vår blåblå nasjon er NRK en like sentral prygelknabe som islam og EU. Det er ikke måte på hvor elendig programmene er, skal man tro diskusjonene på sosiale medier og i kommentarfeltene. Især flaggskipet Dagsrevyen.

Sist uke gikk en av vår tids mest profilerte høyreintellektuelle, den bokaktuelle journalisten Jon Hustad, hardt ut mot NRK i en kommentarartikkel som ble delt i uanstendige mengder på sosiale medier. Han hadde flere gode poenger: NRK rekrutterer for smalt, de benytter seg av journalistiske narrativer som fordummer heller enn opplyser, og faller for ofte for fristelsen å satse på krimstoff og individorientert journalistikk istedenfor undersøkelser på systemnivå. Fripennen Sven Egil Omdal, langt fra like høyreorientert, fulgte opp med knusende kritikk av Dagsrevyens prioriteringer, nesten like mye delt den også. Folk er både forbannet på NRK og skuffet over NRK.

Samtidig: Dagsrevyen holder på seerne. I et stadig mer fragmentert mediemarked, er seertallene imponerende, iallfall sammenlignet med TV 2-nyhetene, som har falt kraftig de siste ti årene. NRK har et eldre, mer trofast publikum, og er fortsatt den desidert største nyhetsformidleren på TV her til lands. Men undersøkelser viser at tilliten til NRK er fallende, slik som omtalt på denne plass i mai i år.

Den påtroppende Solberg-regjeringen varsler en stortingsmelding om lisensens fremtid, og løsmunnede Frp-topper klarer ikke å skjule sin forakt for institusjonen. Når også skrivekyndige og poengterte opinionsdannere nå retter et stadig mer kritisk blikk mot NRK, har toppene på Marienlyst mye å bekymre seg for. Svaret er ikke å snevre inn NRK og bli mer elitistisk, som Hustad foreslår. NRKs legitimitet handler om å være folkets kanal.

Men en lisensfinansiert allmennkringkaster er noe annet enn en kommersiell aktør, og må tilby seere og lyttere noe mer enn det konkurrentene er i stand til. Rikskringkastingens nasjonsbyggende rolle tilhører kanskje fortiden, men institusjonen, som finansieres direkte av seerne – ikke på grunn av velvilje, men fordi vi tvinges til det – må være best på troverdighet og seriøsitet. Et NRK uten grunnleggende tillit er et NRK uten fremtid.

Bergens Tidende 11/10/13

Pål om Pot

Tidligere AKP(ml)-topp Pål Steigans selvbiografi er en nesten-bok for spesielt interesserte.

Jeg hadde, som litt over middels interessert i norsk venstreradikal­isme på 1970-tallet, en viss forventning til tidligere AKP(ml)-formann Pål Steigans selvbiografi, med den triste tittelen «En folkefiende» (de ville jo «tjene folket»). Ble forventningene innfridd? Bare nesten.

Pål Steigan var en av AKPs viktigste enkeltpersoner. Sammen med ungdomskameraten Tron Øgrim la han grunnlaget for «ml-bevegelsen». Ideen om et norsk parti etter modell fra det kinesiske kommunistpartiet under ledelse av Mao Zedong oppsto på Oslos østkant, dog i et relativt høytliggende og velsituert boområde med innslag av akademikere og kunstnere. Steigan bruker i boken mye plass til å beskrive miljøet på Bryn-Hellerud på 1960-tallet. Altfor mye plass.

Mer interessant blir det når Steigan forlater familiehistorien og begir seg inn i politikken. I 1969 var han en sentral figur da ungdoms­forbundet i Sosialistisk Folkeparti brøt ut og erklærte seg som marxist- leninister, og Josef Stalin ble sidestilt ledestjerne med Formann Mao. I 1975 ble han formann i AKP, etter en intern utrenskning kalt «oppgjøret med høyre», noe som beskrives ganske inngående og faktisk litt sårt i «En folkefiende».

Det er bokens styrke. Steigan er sår. Han angrer på mye. Riktignok tøffer han seg undertiden med typiske ml-karslige blødmer og betraktninger, men grunntonen er overraskende ydmyk, og språket deretter. Han avviser at partiet hans var potensielle terrorister à la tyske RAF, slik norske overvåkingsmyndigheter forgjeves forsøkte å avsløre. «I SUF var det folk som fikk tilbud om å bli med på palestinske treningsleirer i Libanon», skriver han. «I ett tilfelle var det en fyr som ikke ville gi seg. Da skjelte vi ham ut etter noter og måtte nærmest sette oss på ham for å få ham til å bli hjemme.»

Det er blitt en slags grunnfortelling fra AKP-veteranene, dette. En slags siste rest av anstendighet: Ja, da, vi gjorde ufattelig mye tåpelig («hvordan i innerste granskauen kan jeg ha vært med på noe så dumt», skriver han et sted) og oppførte oss som bøller, både innad og utad, men vi forhindret individuell terror som politisk virkemiddel.

Men de kommer ikke unna at ideologien de henga seg til har ført til vanvittige lidelser hver gang den er forsøkt satt ut i live. AKP var et dypt umoralsk prosjekt. Da Steigan og kameratene hans omfavnet Stalin, var dennes grenseløse grusomheter for lengst avslørt, og siden har det også vist seg at Mao var minst like brutal.

Det samme gjelder den kambodsjanske slakteren Pol Pot, som Steigan en gang hyllet som en stor revolusjonær. Det tar han utvetydig avstand fra i denne boken. Han var langt mer lunken til slikt i sin første selvbiografiske bok, utgitt i 1985. Der lot han også være å omtale de virkelig skyggeaktige detaljene om AKPs indre liv. Her løfter han på sløret.

Men bare litt, og temmelig uforpliktende. Han nøyer seg med å hinte. Som når han på side 317 skriver om en «action»-glad AKP-topp: «En gang var han sjåfør i min bil på vei mot et sentralkomité- møte. Det er i skumringen, og plutselig kjører han på en rev. Han bråbremser, og før han er ute av bilen, har han trukket kniven. I noen byks er han borte hos dyret og gir det nådestikket.»

Pål Steigan, hvorfor hadde han med seg kniv på vei til et politisk møte? Hvorfor forteller du denne historien?

 

Bergens Tidende, 23/9/13

Skrik og skrål

Hva er det de åpenbart talentfulle Ylvis-brødrene gjør så feil? 

Jeg har, som tidligere omtalt i denne spalten, hatt et noe avmålt forhold til de bejublede tjuabrødrene Ylvisåker. Som trønder har jeg tenkt at det kan handle om at noe blir «lost in translation», men det handler nok ikke om bergenshumorens underlige irrganger, dette. For brødrene er svære over hele landet, de, og vel så det. Den ferske videoen deres, «The Fox», er sett 18 millioner ganger på YouTube, og fanbasen er allerede imponerende flernasjonal.

Og videoen – og låten – er fet, den. Jeg gikk, da jeg så den første gang, fra humring til skoggerlatter etter hvert som revelydene ble villere og villere. Ylvis- guttene synger knallbra og produsentduoen Stargates produksjon er strøken. Det er Ylvis på sitt absolutt beste: Musikalitet, ironi og galskap med en herlig, vestlandsk hybris.

Hva er det disse guttene ikke kan, liksom, for talentet er ubestridelig. Himmelen er grensen; de kan bli så svære som de vil.

Så til tross for at jeg ikke var spesielt begeistret for de forrige rundene med «I kveld med Ylvis» på TVNorge, var det med en god slump forventning at jeg benket med foran skjermen denne uken for å se sesongpremieren. At de igjen har med seg denne Calle fra blårusskomikerne Raske Menn som «sidekick» (et særdeles irriterende ord, for øvrig) høynet ikke forventningene, men siden ylvisene åpenbart er glad i karen, så kunne hans tilbakekomst føre til ekstra energi. Tenkte jeg.

Men nei. Første program var relativt mislykket fra første sekund. Ikke bare var det teknisk kluss i starten, men åpningsnummeret var merkelig uinspirert. Etterpå ble det mye skrik og skrål, og mest bare det, og intervjuene gikk på samlebånd uten at ylvisene fikk med seg det gjestene deres forsøkte å formidle, og Calle begynner å bli litt gammel for den sveisen.

Også på Twitter var stemningen mildt sagt avventende. Det var et antiklimaks. Selv ikke den avslutningsvise visningen av «The Fox» bidro til å løfte showet.

Hvorfor ble det slik? Hva er det de gjør feil? For det første: Ylvis-brødrene er revyartister, ikke talkshowverter. De liker å tralle og gjøgle, og er ikke spesielt interessert i å snakke med folk. For det andre: TV er et nådeløst medium. Er tekstene for dårlige, så blir programmet dårlig.

Tirsdagens premiere var preget av slapt manus og halvhjertede påfunn. Og for det tredje: Hvorfor all denne hop-pingen og rullingen? Det heseblesende tempoet er bare irriterende. Stoler de ikke på sine egne påfunn, og må kompensere med fnis og fjas?

Ok, det er mulig jeg er gamlis nå, og ikke forstår hvor nødvendig det er med tempo for å holde på kidsens oppmerksomhet. Men jeg vil så gjerne at Ylvis-brødrene skal lykkes, at talentet deres skal forløses, også på TV.

Og nettopp derfor ble jeg skuffet over premieren og tenkte: Kanskje dette er helt feil format for dem? Kanskje de heller burde lage et forseggjort sketsjprogram eller en slags humorserie, og droppet disse (gjenganger-) gjestene og de forsøksvis «rare» og endog «interessante» intervjuene som ikke passer inn i konseptet uansett?

Talkshowsjangeren er sin egen klisjé, og ingen på denne siden av Jon Stewart og Stephen Colbert har egentlig klart å fornye den. Ylvis’ variant blir verken fugl eller fisk, og verre enn det: ikke spesielt morsomt heller.

Det sagt, Bård og Vegard Ylvisåker må få tid på seg. De skal ha to programmer i uken denne sesongen, og har sikkert flere godsaker à la «The Fox» på lur. Jeg er med en stund til.

Jeg er ikke like sikker på om jeg blir med så mye lenger på NRKs nye lørdagskomedie «Side om side». Første-avsnittet var påfallende svakt, med overdrevne karakterer, affektert spill og seigflytende vitsemakeri. Etter sigende blir det bedre etter hvert (jeg har kun sett denne ene episoden), og både Jon Almaas og Tore Sagen er vittige fyrer som virker å ha det gøy på settet.

Men et norsk «Solsidan», som NRK selv har hintet om, er dette ikke. Sosiologien er sedvanlig overtydelig, det er tell, don’t show, og de politisk ukorrekte vitsene er så vennlige at de virker politisk korrekte. Og hvem omtaler hverandre med etternavn nå for tiden? «Pedersen?», sier Jon Almaas, «Kopperud?», svarer Sagen, som om det er en Lystad/Mjøen-sketsj fra sent 70-tall vi ser på.

 

Bergens Tidende, 13/9/13

«Stjernene» på slottet

TV 2s utmerkede utenriksreporter, Fredrik Græsvik, er en stjerne. Ifølge TV 2. 

Et av de morsomste prosjektene i bloggsfæren de siste årene er journalisten Øyvind Holens «Jævla bra byline». Det er en side, primært rettet inn mot mediebransjen selv, som tar et nådeløst oppgjør med selvsentrerte journalister og mediefolk, som pryder artiklene sine med bilder av seg selv.

En av de svært mange verstingene på feltet er TV 2. Kanalen kjører frem medarbeiderne sine i alle sammenhenger, ikke minst i sine egne programmer, især med pludre- og kniseshowet «Senkveld», som nå for tiden er en slags egenreklame ispedd populærmusikalske innslag og sløve haldenske blødmer.

Når TV 2 endelig har løst inn det gamle, men iallfall engang så utmerkede semi-realitykonseptet «Stjernene på slottet», så fornekter de seg ikke.

Blant de fem sikkert nøye utplukkede «stjernene», og her er hermetegnene svært tilsiktet, er nemlig TV 2s journalist Fredrik Græsvik. Det må være tidenes beste «jævla bra byline».

Græsvik er en framifrå utenriksreporter med masse spennende på hjertet. Heller tre timer med Græsvik-anekdoter fra et langt liv i felten, enn ett minutts jabb om de indre rivningene i døgnflue-orkesteret til Lise Karlsnes – en annen av «stjernene». Det er ikke det. Men det er unektelig litt kuriøst at kanalen stjerneerklærer en av sine egne i denne settingen.

Min favorittsesong av den svenske utgaven av programmet hadde noen ordentlige stjerner i sin midte. Britt Ekland, ikke sant? Og Peter Stormare! Jan Malmsjö! Det var dreis på den forsamlingen.

Ekland la ut om livet med Peter Sellers og trykket fra internasjonal jetsett-presse, mens Stormare fortalte røverhistorier fra settet til Coen-brødrene. Og Malmsjö, selveste psykopatpresten fra Fanny og Alexander, er en scenekunstner av verdensformat.

Hvem bys oss? Karlsnes fra Briskeby og diverse korkonkurranser. Dennis Storhøi fra, ja, nei, og hun håndballdamen. Og så Græsvik, og det store unntaket fra regelen; mannen, myten og legenden, selveste Toralv Maurstad.

Slike stjerner vil jeg ha på herregården i Toscana. Maurstad. Liv Ullmann. Dronning Sonja. Levd liv, elevert sladder fra funklende kretser.

«Stjernene på slottet» er et dannet prosjekt, reality for P2-klassen. Hvorfor skulle de ellers møtes på et slott? Denne norske gjengen, Maurstad unntatt, kunne like gjerne møttes i baren på et høyfjellshotell eller ved en anonym skranke i offentlig sektor.

De er ikke stjerner, de er noen temmelig vanlige slitere, og historiene deres er deretter. De er litt malplasserte der de skuer over de italienske åser, og programmet blir kun så där. Ikke dårlig, men greit. Ikke sludder, men pludder. Og langt fra interessant nok til å bli et show det snakkes om.

Snakket om, blir selvsagt kanalenes valgsendinger nå som det drar seg til. Tabbene, ikke minst, både TV 2s statistikkblunder og NRKs, ja, statistikkblunder, er mye omtalt og dissekert, og slikt skal selvsagt ikke skje.

Det er verre for NRK å bli forbundet med én side enn det er for TV 2, men aller helst burde de være så uavhengig innstilt begge to, at det knapt lot seg gjøre å identifisere slagsider.

Når det er sagt, så er NRKs valgsendinger atskillige knepp hvassere enn konkurrentens. At TV 2 bruker PR-topper med hemmelige kundelister som ekspertkommentatorer er nå en ting. Verre er det at sendingene er korte og oppjaget og temmelig intetsigende.

Og disse realityaktige forsøkene med politikere på tur, er pute-TV på lik linje med Hans Bauges hvitmannsraseri fra 90-tallets mørkeste fjernsynskroker.

Å se en kosekledd statsråd i jovial passiar på hyttetur bidrar ikke til å øke politikeranseelsen her til lands.

NRKs sendinger, derimot, har vært overraskende gode. Omfangsrike, detaljerte, bredtfavnende og ganske smarte. Ingunn Solheim er en drivende dyktig journalist med full kontroll i studio. Statskanalen har truffet godt i år, selv om det blir vel mye abrakabra med festlige Leo Ajkic flytende omkring, og ditto baktungt med eldrerådet Gro og Kåre følende i fjæren.

Samtidig fortjener NRK kritikk for den pompøse kampanjen for å få unge mennesker til å bruke stemmeretten. Slikt skal ikke mediene legge seg bort i, det er politikernes oppgave å mobilisere velgere.

 

Bergens Tidende 31/8/13

Tillitsmannen

Børre Rognlien har vært tillitsvalgt i idretten i 50 år. Karrieren kan krones med OL i Oslo i 2022.

Hans Petter Sjøli, Mikaela Berg, Oslo

PORTRETTET

I et sportsland som Norge er nødvendigvis en mann med tittelen idrettspresident en mektig mann. Og Børre Rognlien er mektig. «Sammen med generalsekretær Inge Andersen bestemmer han all idrettspolitikk i Norge», sier en kilde, og mener det som en kompliment. For etter år på år med intern kalabalikk, har Rognlien, som ser ut som en Ap-politiker av den klassiske sorten, noe han slettes ikke er, klart å skape ro og relativ konsensus i det heftige vepsebolet kalt norsk idrett. 68-åringen, som både er gammel bokser og tidligere stortingsrepresentant for Høyre, har et skøyeraktig blikk og et særdeles vellagt hår, og går for å være en slentrende leder med sans for ordspill og kjappe replikker.
– Jeg tar meg ikke selv så altfor høytidelig, doserer presidenten.
– Men saken og oppgaven tar jeg på aller største alvor. La det ikke være noe som helst tvil om det.

Spanjol på isen. Børre Rognlien har vært tillitsvalgt innen idretten i 50 år. I 1963 startet han Eidsvold bokseklubb, og siden har han jobbet og ledet, tatt pauser, og kommet tilbake igjen. For to år siden, i en alder der skikkelige folk trekker seg tilbake fra arbeidslivet for å nyte sitt otium, rykket han helt til topps i idrettshierarkiet, overraskende for mange, men med store mål for bevegelsen. Før vi kommer til de idrettspolitiske utlegningene – og de er ikke akkurat smålåtne – tør vi minne leseren om at Børre Rognlien var noe av en rikskjendis nesten før slike fantes, og det på grunn av et TV-program som var mer enn et TV-program: «Kvitt eller dobbelt», året var 1966, og Rognlien, da 21 år gammel, viste seg å være noe av et orakel innen idretts-Norges nasjonale paradegren; lengdeløp på skøyter.
– Jeg husker vi satt i en gymsal oppe på Marienlyst, der de plukket ut hvem som skulle få delta i selve programmet. Etter hvert viste det seg at alle tilstede ville opp i skøytehistorie. He he, så svært var det, vet du. Skøyteløp var nasjonsbygging i praksis.
– Og du ble valgt ut i vrimmelen?
– Ja, da, og jeg vant nesten hele greia. I finalerunden måtte man svare riktig på åtte av ti spørsmål, men etter å ha klart de første sju, stoppet det opp på det åttende. Uheldigvis visste jeg ikke at det gikk an å hoppe over et av spørsmålene og ta det neste, og jeg rant ut for tid. Knut Bjørnsen grep inn, og dett var dett. Det gikk et par år før Knut og jeg ble venner igjen.
– Er du like god på skøytetider og slikt ennå?
– Vel, jeg er en tallnerd.
– Hvem satte personlig rekord på 2,32,6 på 1500-meteren på Bislett i 1979?
Rognlien blir i stuss.
– Vel, snakker du da om løping?
– Nei, skøyter.
– Det var da virkelig en elendig tid? Personlig rekord, sier du? En voksen mann?
– Ja.
– Hm, da må det nok være han spanjolen? Gomez?
– Riktig! Antonio Gomez Fernandez. Ole Paus lagde en sang om ham.
– Riktig det.
– «Hasta Mañana fra Store Stå», sang Paus.
– Vi nordmenn er glade i underdogen, vet du. Det er litt av folkesjela vår, det. Vi heiet på alle når vi sto på Store Stå, også de aller dårligste.

Positiv aura. Han er født i Hurdal, og bodde der frem til han var 12. Faren drev et lite landhandleri i bygden, og Rognlien mener å huske at radioen i butikken alltid stod på, ikke minst da Oslo arrangerte OL i 1952, da Rognlien selv var en yngling på sju.
– Jeg har en vag erindring av å ha hørt overføringene fra OL. Vintersportheltene den gang var nasjonsbyggere. Norge var som land bare 47 år gammelt, vet du, men til ble til tross for dette beste nasjon under lekene. Lekene skapte en positiv aura over hele landet, vi slo svenskene! De som ikke var med i krigen en gang!
– På Lillehammer i 1994 ble det så mye nasjonalistisk aura i dette landet at vi sa nei til EU samme høst?
– He he, Lillehammer-OL ble arrangert av en hel nasjon. Folk fra alle deler av landet deltok. Selv jobbet jeg på fritiden med skøytearrangementene i fem år før selve lekene, sammen med idrettsledere fra alle deler av Norge. Det foregikk rundt Mjøsa, men hele Norge vokste på Lillehammer-OL.
– Og nå vil dere rulle i gang galskapen på nytt?
– Ja, visst.
– Hvorfor det?
Rognlien tar et solid stykke kake – vi er på Bristol, må vite – retter seg opp, og begynner:
– Vi er verdens ledende vintersportsnasjon, og er den rikeste gutten i klassen. Vi kan ikke i en slik situasjon bare spise ved de andres bord. Jeg synes vi bør arrangere OL én gang per generasjon. Vi som opplevde det fantastiske Lillehammer-OL, bør unne våre barn og barnebarn å kunne oppleve det samme. Dessuten er det viktig for idrettsbevegelsen selv. I norsk idrett legges det ned 28.000 gratisårsverk, det vil si om lag syv milliarder i gratisjobbing. Hvert. Eneste. År. Når vi har denne typen arrangementer å jobbe mot – og noe større enn vinter-OL kan vi ikke avvikle i Norge – så mobiliserer vi en helt ny generasjon frivillige til idrettsbevegelsen. Og verdien av dette, i tillegg til hva det vil ha å si for sysselsetting, kompetanse, vekst og følelsen av at Norge som nasjon gjør noe sammen, lar seg ikke budsjettere. Det vil ha enorme ringvirkninger for frivilligheten i Norge.
– Samfunnsdebattant Aslak Sira Myhre skriver at dere i idrettseliten vil ha OL til Oslo for å kunne «nyte utsikten fra kongetribunen»?
Børre Rognlien er en mann som tar seg raust med tid når han blir engasjert.
– Jeg blir, starter han, som i slow motion.
– Jeg blir, fortsetter han, enda roligere.
– Jeg blir så inderlig forbannet på usaklighet. Jeg misliker sterkt å bli tillagt motiver jeg ikke har. Alle som klarer å bruke flere deler av hjernen samtidig, ser hvor meningsløse slike utsagn er. De er sjablonger. Karikaturer. Vulgærpropaganda. Jeg får tilførsel av drivstoff av slike ting, sier den gamle bokseren, før han kjapt legger til at han har mer enn nok av slikt fra før.
– Idrettstopper kalles gjerne «pamper»?
– Altså, hva ligger i slike stereotypier? Jeg startet en bokseklubb i 1963, og har siden jobbet innen idretten i 50 år, 30 av dem uten betaling. Hvis billetten til kongetribunen er 30 års gratisarbeid, vel, så sett i gang. Dessuten er jeg jo valgt av andre, i demokratiske prosesser. Disse merkelappene handler først og fremst om mangel på kunnskap.
– Internasjonalt er det en og annen pamp, er det ikke?
– He he, jo, spesielt de som ikke er demokratisk valgt.

Politisk nøytral. Tidligere i år bestemte Oslo-politikerne at hovedstadsfolket selv skal være med og bestemme om det skal sendes en OL-søknad. Rådgivende folkeavstemning, kalles slikt, og Rognlien er ikke overbevist.
– Men forhåndsstemmingen foran valget til høsten er allerede i gang, vet du. Så det er et høyaktuelt spørsmål allerede nå!
– Hva tenker du om denne «folkeavstemningen»?
– At det er en merkelig konstruksjon. Å løfte OL-saken opp på et slikt nivå her et helt feil perspektiv. Det er jo ikke akkurat snakk om et ja eller nei til norsk medlemskap i EU, eller om man er for eller mot kongedømmet. Dessuten: At et OL liksom skal være en belastning for Oslos skattebetalere er like merkelig. Oslo er jo på mottakersiden her. Den økonomiske garantien er det jo Staten som må stille.
– Så du er sur på dine gamle venner i Oslo Høyre for dette her?
Rognlien har vært bystyrepolitiker for Høyre og i tillegg nestleder i Oslo-partiet. Han har også en periode på Stortinget bak seg som vara for de daværende statsrådene Lars Roar Langslet og Jan P. Syse.
– Etter at jeg fikk sentrale verv i idretten, har jeg holdt meg partipolitisk nøytral, iallfall i det offentlige rom. Som idrettspresident har jeg et godt forhold til alle partier. Det er verdifullt.
– Savner du politikken?
– Det hender at det dukker opp saker der jeg fortsatt har lyst til å påvirke det endelige resultatet. Jeg satt i Stortingets samferdselskomité på begynnelsen av 1980-tallet, og allerede da balet vi med bilproblematikken inn mot de store byene og spørsmålet om dobbeltspor på jernbanen. Den ufattelige tafattheten i tog-politikken her til lands er rett og slett en skandale. Dette er jo infrastruktur! Investeringer for å gjøre Norge mer effektivt og bruker- og miljøvennlig. Jo, det hender at man savner politikken av og til.
– Og internt i idretts-Norge sies det at du først og fremst er en politiker?
– Ja, ha, jeg skjønner karakteristikken, og er ikke uenig i den.
– Du er pragmatisk og løsningsorientert?
– Ja, men jeg har klare mål, og evner å nå dem. Målet er viktig, men det betyr ikke at det nødvendigvis må gjøres på den måten jeg har tenkt i utgangspunktet. Min jobb er å lytte til de dyktige lederne vi har i idretts-Norge, og finne ut når vi skal passere neste kryss. Så mye har jeg lært gjennom disse årene: Så lenge det er enighet om målet, så har 100 mennesker i sum en bedre løsning enn det én alene klarer.
– Hvorfor er det alltid så mye krangling og maktkamp i idretten?
– I en så stor bevegelse – Norges desidert største – vil det alltid være motstridende interesser, og folk med ambisjoner om å være på et høyere nivå enn der de befinner seg. Selv har jeg ingen personlige ambisjoner utover å gjennomføre det jeg er valgt til å gjøre. Jeg gjorde ingenting for å bli valgt, men det skjedde. Ved akklamasjon. For første gang siden tidens morgen, ble det sagt.
Rognlien ser en smule stolt ut i hvitskjorten sin.
– Det er ikke så lett å finne folk som misliker deg. Har du noen fiender?
– Nei, men det er klart at …
– Hva da?
– At det nordover i landet nok finnes noen som ikke bare har fordelaktige ting å si om meg. Det er leit, må jeg innrømme.

Nordlig sinne. Ah, Tromsø. Et arktisk OL var drømmen. Jonas Gahr Støre og andre samfunnstopper slo sine pjalter sammen med befolkningen der nordpå, og mente at ishavsbyen burde være det naturlige neste stopp for OL-toget. Idretten ville det annerledes, noe som skapte solide doser forbitrelse, som ikke akkurat svant hen da idrettstyret ikke lenge etter kastet seg rundt for sikre arrangementet til Oslo.
– Jeg skjønner at mange stadig er lei for at det ble slik, men Tromsø-prosessen ble stoppet i 2008, etter at et overveldende flertall av særforbund og idrettskretser ba styret si nei. Dette var ikke noe styret bestemte i et vakuum. Det er både usaklig og leit at dette faktum svært ofte ikke kommer frem i debatten i nord. Norsk idrett stoppet Tromsø-OL.
– Og «plutselig» ble Oslo aktuell igjen?
– Ja, fordi München tapte for sørkoreanske Pyeongchang om OL i 2018. Da ble det plutselig Europas tur i 2022, og ballen måtte rulle raskt. Da jeg ble valgt til president, hadde jeg ingen ambisjoner om en ny OL-runde. Jeg ville jobbe – og jobber intenst med – for idretten meget viktige saker som momskompensasjon og tippenøkkelen, og fikk OL-saken i fanget. Vi spurte organisasjonen om hva de mente, og de sju vinterforbundene var klare på at Oslo og Lillehammer var det beste alternativet. Og ja, det kom fort, vi er allerede på hæla på tid.
– Men det er vel dere i Oslo-mafiaen som styrer dette?
– Pføy. Det er ingen konspirasjon. Det er ingen sammenheng mellom de to prosessene, enkelte ser dessverre ut til å leter etter forbindelser som ikke finnes. Oslo 2022 er en helt ny prosess og den har vært åpen, skritt for skritt, insisterer Rognlien.

Krystallsyk. Selv ble han aldri toppidrettsmann, tross for at han var aktiv innenfor flere grener. Viktigst var kanskje boksingen, og han er fortsatt fascinert.
– Boksing er en fantastisk idrett. Jeg gikk ikke mange kamper i min tid, men jeg likte svært godt å være i miljøet. På 60-tallet var det bare to kampsporter i Norge, boksing og bryting, og begge, særlig boksingen, fanget opp mange gutter som ikke ble fanget opp av andre idretter. På tvers av alle skiller, ikke minst øst/vest-skillet i Oslo. Alt som teller er din egen person, ikke hvem far din er. Og så blir man sterk av det, vet du.
Rognlien ruller opp skjorteermet, og strammer overarmen.
– Se her.
– Ikke verst.
– Ha ha.
Om det var boksefortiden som bokstavelig talt slo inn, er usikkert, men for snart 13 år siden ble Rognlien rammet av virus på balansen, såkalt krystallsyke. Dette var under VM i ishockey i Norge, der han selvsagt hadde en sentral rolle.
– Jeg var redd for at jeg var rammet av hjerneblødning. Alt stoppet opp. Heldigvis var det noe annet. Jeg blir fortsatt svimmel hvis underlaget beveger seg, og tar mine forholdsregler. Jeg vil for all unngå at noe lignende skal skje igjen. Det var en fæl opplevelse.
– Det er derfor du ikke er så glad i å reise med fly?
– Ja, jeg begrenser antallet flyturer over to timer og har sagt at min radius er Europa. Heldigvis har vi flere reiseglade medlemmer av idrettsstyret, så vi er representert der vi helst bør være.
– Det kan være en senskade?
– Kanskje, og kanskje ikke. Vi vet ikke.
– Likevel vil du tillate proffboksing i Norge?
– Ja.
Han sier ikke «selvsagt», men det høres slik ut.
– Proffbokseloven må oppheves. Den har overlevd seg selv. Men skal Cecilia Brækhus og andre trene og gå kamper i Norge, må disse selvsagt reguleres etter norske bestemmelser.
– Vi har pratet i to timer allerede, skal vi runde av?
Spør vi, og Børre Rognlien svarer som den gamle fighteren han er.
– Har du en punch, da? En punchline?
– Hva foreslår du?
– At jeg har lykkes med å få folk til å samarbeide. Jeg er ikke redd for å si akkurat det.

Dagens Næringsliv, 13/7/13

Klassisk pop

Verdens beste TV-kanal er endelig tilgjengelig via Get-boksen. 

«Too long ago
Too long apart
She couldn’t wait another day for
The captain of her heart.»

Ingenting er tilsynelatende mer tids- og stedsavhengig enn popmusikk. Det meste er forgjengelig dusinvare, blottet for tidløse kvaliteter. Hits kommer og går, og etterlater seg lite annet enn nostalgi, denne uproduktive og tåpelige følelsen, som om det er mulig å gjenskape noe som heldigvis ikke lenger er.

Artister som lever på aldrende tilhøreres nostalgiske svermerier, er ikke-artister, sine egne karaokeutøvere, og det er mange av dem. Pink Floyds eks-diktator Roger Waters, for eksempel, som turnerer verden rundt på fjerde året med et oppblåst og strømsløsende «show» basert på et 34 år gammelt album – «The Wall» – som var temmelig oppblåst allerede den gang. Vel, det er grunn til å nevne den gamle grine­biteren: Jeg er i ferd med å bli en selv.

Eller det er kanskje å ta i. Men i en alder av (snart) 40, er det ikke fritt for at blikket, særlig hva gjelder popmusikk, er noe bakovervendt. Det blir, må jeg motvillig innrømme, verre for hvert år å følge med på trendene og hypen, og alt oppdages i god tid etter at hipsterne har vendt nesen annen steds hen.

Slik er livets gang, og det har selvsagt smarte TV-programmerere for lengst skjønt. Og vi også, for vi har da under tiden gløttet på den perfekte kanalen, men bare i ny og ne, for den har ikke vært tilgjengelig via kabelselskapet vårt, helt til: Nå.

For Get, vår tildelte leverandør, har oppdatert kanalvalgene sine, og vi satt rett som det var igjen med flere selvvalgte kanaler som faktisk har gjort kampen om fjernkontrollen mer til­spisset enn noensinne.

Mens barna har fått enda flere barne- og ungdomskanaler (med disse enerverende amerikanske tenåringsseriene som dubbes til et livløst og hjelpeløst norsk) og mor i huset koser seg med Fem og TV 2 Bliss (vel, kanskje ikke den siste), venter far til de andre har krøpet til køys, og unner seg en time med VH1 Classic, der perler som sveitsiske Doubles «Captain of her Heart», plutselig dukker opp, som om tidsgapet mellom 1986 og 2013 er på sekundnivå, og man gjenoppdager det man for lengst har glemt og/eller oversett, og finner ut at pratet om popmusikk og tidens tann kanskje er bare sløve klisjeer.

VH1 Classic er noe så antikvert som en ren musikkvideo- og konsertkanal, og leverer musikk fra popens diminutive anslag på tidlig 1950-tall frem til 1999. Alt etter dette er (foreløpig) bannlyst. Nå for tiden konsentrerer kanalen seg mest om 70-, 80- og 90-tallet, og selv om det er en overvekt av listetopper, dukker det rett som det er opp mer obskure kutt som knapt fikk sendetid den gang.

For en som (må det vel sies) elsker popmusikk, er det en sann lise å bli geleidet gjennom sjangerens fasetterte ferd, helt avkoplet krav om å være på høyde med sin tid eller å være en del av avgrensede leire med tung gjensidig forakt. Nevnte «Captain of her Heart» – noen som husker den? – er et lite pop-mesterverk, utsøkt spilt og produsert, tungt romantisk og melankolsk, slik god popmusikk alltid er (gode, gamle Randy Crawford har gjort en trofast og fabelaktig versjon av den, forresten).

Dette er VH1 Classics store fortrinn: Kanalen er sirlig redigert, av kjennere, for kjennere. Det er et alvor og en kjærlighet her, selv om man kan lure på om fyren bak spillelistene er helt vel bevart når Prefab Sprouts «Carls and Girls» etterfølges av en eller annen muggen Bon Jovi-sviske.

Slik kan vi holde på. Her om kvelden var det (tidlig) 90-tallsspesial på kanalen, med vekt på britisk pop fra Happy Mondays via Lisa Stansfield til Oasis, med noen Take That-hvileskjær innimellom. Slikt er selvsagt gefundenes fressen for en pop-fan uten annet enn forakt for nostalgi, men som selvsagt tillater seg sentimentale utflukter inn i det som engang var, og som alltid vil være der.

For kanskje er ikke popmusikken så dagsavhengig likevel. Kanskje vil man i etterpåklokskapens lys se tilbake på pop-æraen som et nokså enhetlig prosjekt, der talentfulle klimprere verden over alle var på jakt etter den magiske akkordsekvensen som skiller det storslåtte fra det mediokre, uansett hvor «populært» uttrykket måtte være. Sveitsiske Double, selvsagt en duo, fikk til lite annet enn sin evige sviske, men det er mer enn nok, det.

Bergens Tidende, 12/7/13

Frihetstiåret

Det korte 1990-tallet var verdens deiligste parentes. 

Man kan si mye om Sverige og svensker, men de er overlegne på popkultur. De har vært påkoplet den store, internasjonale scenen helt siden gjennombruddet på 1960-tallet, og leverer jevnlig nye artister på ypperste nivå, nyskapende og relevante, helt i flukt med de ferskeste trendene fra London og New York, og vel så det. Svenskene har en popkulturell selvtillit og en lavskuldret kulhet som vi bare må misunne dem. Denne tryggheten vises også tydelig i svenske kulturprogrammer, som jevnt over ligger lysår foran det som produseres her i Norge. SVTs smått legendariske kulturmagasin «Kobra», med Kristofer Lundstöm som uanstrengt programleder, har vært en anviser for den norske «kulturstripa», men NRKs forsøk har har ikke nådd svenskene til knehasene.

Det handler om den nevnte tryggheten, eller den selvsagte vissheten om at man på kulturfeltet ennå kan smykke seg med betegnelsen «världens modernaste land». Dette manifesteres på stilig vis i den pågående musikkserien «Nineties», der SVT har satt seg fore å identifisere hva som egentlig kom ut av 90-tallets musikkscene, eller scener, all den tid dette deilige popkulturelle tiåret var så enormt mangslungent og selvmotsigende. Typisk nok starter programleder Jens von Reis reisen i 90-tallets musikkjungel iført en litt overnummerert anorakk, samtidig som han lar Noel Gallagher fra det arketypiske 90-tallsbandet Oasis legge ut om den nesten anmassende hedonismen som preget de fire-fem viktigste 90-tallsårene. Det var som om grensene mellom (pop-)musikk, fashion, film, kunst og politikk smuldret opp for en periode, og fremtidsoptimismen gjennomsyret det hele.

I sentrum sto nevnte Gallagher, som skrev 90-tallets signaturlåt «Live Forever» som en pendant til den etterhvert temmelig mistrøstige «grønsjens» negativistiske verdensbilde, hvis hovedperson (den svært talentfulle) Kurt Cobain brølte «I hate myself and want to die» helt til han gjorde alvor av det. Gallagher, født og oppvokst i den usentimentale arbeiderklassebydelen Burnage i Manchester, pekte nese til den rådende sytekulturen med opphav i Seattle, og fikk sin yngre og ikonisk karismatiske bror Liam til å fronte det nye budskapet: «You and I are gonna live forever.» Det var et av startskuddene til det som for meg er det virkelige 90-tallet, med den såkalte britpopen som den avgjørende musikalske bevegelsen. Gallagher-brødrene var i all sin upolitiskhet svært radikale; det var underklassens snerrende rop som brøt den kulturelle lydmuren: «You´re the outcast, you´re the underclass, but you don´t care, because you´re living fast».

Smarte og sofistikerte var de knapt. Min favoritt Liam Gallagher-historie går som følger: Liam sto sammen med en jente på et konsertnachspiel, og samtalen mellom de to ble penset inn på religion. «I´m an atheist», sa jenta, og Gallagher svarte «you what?». «I´m an atheist», gjentok hun, og utdypet: «I don´t believe in God». «Do they have a word for that?», repliserte sangeren. Norske middelklassestudenter foretrakk de kulturelt sett tryggere pene hjem-guttene i Blur og forsto aldri trykket i Oasis-fenomenet, slik som for eksempel smartingen Tony Blair gjorde. Det er fristende å hevde at grunnlaget for Blairs knusende valgseier i 1997 ble lagt ute på Knebworth-jordene, der Oasis året før holdt to gigakonserter med tilsammen en halv million tilskuere. Etter maktovertakelsen ble Noel Gallagher invitert til 10 Downing Street, og, vel, britpopen var fullendt. Da Noel og hans daværende modellkone tuslet champagnebrisne hjem fra statsministerboligen var festen over på flere plan.

Dit har ikke SVT-serien kommet ennå. De tre første avsnittene, som ligger ute på SVTs nettsider, tar for seg mer barokke fenomener som eurodance og tysk techno, så vel det klart viktigste musikalske gjennombruddet på 90-tallet, nemlig hip-hopen. Serien byr på intervjuer med de største stjernene og de viktigste innovatørene, og er båret frem av en kunnskapsrik og seriøs programleder som sikkert hadde sine eksplosive, formative år mens alt dette pågikk. 90-tallet, spesielt den magiske femårsboblen fra 1993-97, var en unntakstilstand. Det meste gikk på skinner. Murene var borte og de liberale verdiene seg inn i alle samfunnets porer. Det var en frihets- og frigjøringstid, og «Nineties» på SVT2 er en pen oppsummering av det hele. Episode fire sendes i kveld. Tune in.

Bergens Tidende 14/6/13

Folkeopplysningen

Nå for tiden går serien alle skal se. Den går, hadde jeg nær sagt, selvsagt på NRK2.

På sitt ypperste kan en TV-kanal være som et universitet for befolkningen. NRKs rolle var slik: Å drive folkeopplysning, spre kunnskap og innsikt (om enn undertiden av det subjektive slaget). I dag, hvor hver fjerde nordmann har utdanning på universitets-/høyskolenivå, burde det være et temmelig solid marked for avansert fjernsyn der ute. Ja, vi har etter hvert en rekke spesialkanaler som server de vitehungrige, og de mest avanserte mediebrukerne har for lengst gått over til nettbaserte løsninger der man med litt knowhow finner det man vil ha. Noen vil dessuten fortsatt hevde at TV ikke er et medium for å spre innsikt – snarere tvert i mot. TV-mediet handler om forenkling. Det ligger i formatets natur. Men – når de skarpeste hjernene får slippe til blir resultatet ofte helt strålende. Som når evolusjonsbiolog og agent provocateur Richard Dawkins får frie tøyler fra Channel 4 til å lage sin drømmeserie kalt «Sex, Death and the Meaning of Life».

Dawkins, som ble en internasjonal stjerne både innenfor akademia og blant et bredt lesende publikum med boken «The Selfish Gene» fra 1976, har i mange år stått i bresjen for den nye ateist-bevegelsen, eller mer presist, den nye antiteist-bevegelsen. Sammen med nå avdøde Christopher Hitchens og en pen rad andre britiske og amerikanske fritenkere, gikk de til et nådeløst frontalangrep på religion og overtro, helt uten sentimentalitet og «respekt for andres tro». Han ga i 2006 ut boken «The God Delusion», der han argumenterer for at gudstro er en vrangforestilling, intet mindre. Dawkins har et stiff upper lip-smil om fjeset som kan terge selv de mest flegmatiske blant oss, og han står på sitt og nekter å gi en millimeter selv når den sosiale situasjonen nok burde tilsi en viss slakk. For norske TV-seere er han kanskje mest kjent fra sin ubendige opptreden hos Fredrik Skavlan, der han var svært nær ved å få seg en på tygga av en svært provosert sanger i mormoner-orkesteret The Killers. Det var en nær episk fjernsynssekvens.

Første avsnitt av «Sex, død og meningen med livet» gikk på NRK2 mandag denne uken, og det er to episoder igjen. Alle bør se serien. Om mandagene er låst til andre aktiviteter: Last ned NRKs gode mobil- og brettapp og klikk deg inn. «Stadig flere innser at Gud ikke eksisterer», fastslår Dawkins i kjent stil, og spør: Finnes det noe som kan erstatte religionens betydning for menneskene? Han går brutalt til verks, ikke minst gjennom å vise temmelig barokke bilder fra hinduenes hellige by Varanasi, der bredden langs Ganges-elven består av en sammenhengende rekke kremasjonssteder. Hinduenes skille mellom kropp og sjel ansporer Dawkins til å utforske menneskenes så si innprogrammerte oppfatning av at vi består av en åndelig komponent som vil overleve kroppens forfall og død. «Religionen fornekter døden», fortsetter biologen, og viser noen hjerteskjærende bilder fra et kristent senter i USA som hjelper foreldre som har mistet sine barn rett etter fødselen. «Tror dere at dere vil møte babyen deres igjen?», spør Dawkins. «Ja, helt sikkert», svarer foreldrene, som i kor. Den ellers så skråsikre professoren raljerer ikke, men er uvanlig ydmyk i møtet med de sørgende. Det kler serien.

Det går ikke lenge før Dawkins glir inn i genetikken, denne vår tids mest spennende, krevende og ennå svært uferdige vitenskap. Han får, som ennå en av de få, hele sitt genom kartlagt og får vite at en av hans mer eiendommelige mutasjoner er våt ørevoks. Slik peker han på et av de største etiske utfordringene menneskeheten står overfor: Hvor mye bør vi egentlig vite om genene våre, og hva er de personlige og ikke minst samfunnsmessige komplikasjonene hvis denne vitenskapen blir allmenngjort? Og kan genene egentlig fortelle oss noe om det som i religiøs språkdrakt kalles sjel? «Sex, døden og meningen med livet» griper inn i disse nesten uoverstigelige problemstillingene på besindig vis, og oppfordrer seerne til å kontemplere videre, heller enn å avgi fastslåelser, selv om Dawkins’ ugudelige livsanskuelse knapt blir underkommunisert. Det er et program for så vel religiøse som ikke-troende, også for de mange av oss som har lest Dawkins’ bøker og (for den del) følger ham på Twitter. Han er blitt beskyldt for å være like forstokket som de religiøse dogmatikerne han har brukt store deler av sitt voksne liv på å beskadige, og ny-ateismen har så visst sine mindre sjarmerende sider. Men spørsmålene han stiller, og ikke minst det barnlige vitebegjæret hans, er umåtelig fascinerende og viktig i en verden der modernitetens erkjennelser utfordres fra de underligste hold og posisjoner. Se den med barna deres, eller med mennesker som nærmer seg livets ebbe. Det kan bli vakre samtaler av det.

Bergens Tidende, 31/5/13

Nerdens maraton

Nett-TV er fremtiden, med Hans Olav Lahlum som veiviser.

Man må bare le når man ser VGTVs intervjuer Mads A. Andersen og historieorakel Hans Olav Lahlum sitte der, i time etter time, og snakke om høyt og lavt, for å sette ny intervjuverdensrekord. Det er corny sakte-TV på linje med Hurtigruta time for time, men også herlig fascinerende. Lahlum, raringen, doserer og drikker melk og jabber i vei, mens en tydelig sliten Andersen forsøker som best er å skyte inn meningsfulle og noenlunde sammenhengende spørsmål innimellom de kunnskapsrike tiradene. Alt mens VGs nettredaksjon kommenterer det hele fra alle mulige vinkler, som når avishusets moteredaktør Sonia Vold «anmelder» karenes pysjamaser.

Dette «stuntet» fant sted tidligere i uken, og viste til fulle hvilke muligheter som ligger i nett-TV. VG er til nå den største og mest seriøse aktøren på dette gryende markedet, og har allerede flere interessante satsninger bak seg. Nett-TV er fremtidens fjernsynsmedium, akkurat som podkasten er det for radio. Flatene er nær ubegrensede og friheten til å lage små, ukompliserte og kreativt underlige programmer er uendelig. Rekord-intervjuet med Lahlum er som en real time-versjon av tidligere programmer av typen «Maraton», som gikk på NRK tidlig på 2000-tallet. Den gangen tilbrakte Guri Heftye et helt døgn sammen med sitt intervjuobjekt, men møtet ble klippet ned til et program av vanlig TV-lengde.

Ideen bak «Maraton» var utviklet av Lars von Trier, og Heftye fikk spennende dreis på samtalene når dag ble til natt og guarden tilstrekkelig senket. Det var her Tor Erling Staff gikk langt i å hevde at det å være «fysisk nærme» et barn er helt uskadelig, noe som provoserte så vel intervjueren som alle som så på. Det ble bare med den ene sesongen, for det var ikke helt vellykket, selv om ideen var brillefin. Det eksperimenteres altfor lite i TV-kanalene for tiden. De trygge formatene tiltrekker seg penger og ressurser og lite blir igjen til det nye og annerledestenkende. I NRK har man lille NRK3, som fungerer som utklekkingsanstalt, både for programkonsepter og –ledere. Men innenfor kommersen er det lite av den slags. Der kreves det rask suksess, forståelig nok. Reklameinntektene styrer det hele, og ser ikke folk på, må det tas grep.

På nettet er situasjonen helt annerledes, selv om man også her må ha seere og med dem nødvendige inntekter. Produksjonskostnadene er lave, pretensjonene likeså, og som i alle pionervirksomheter, gjelder det å famle seg frem mot suksessene. VGTV fikk seerdreis med den kule animasjonsserien «Fanthomas», produsert av det lille selskapet Qvisten, og skrevet og fremført av komikeren Anders Bye, og i fjor slo Einar Tørnquist gjennom med et brak med sitt upretensiøse, men tydelig gjennomarbeidede «Tørnquist-show». Konseptet var latterlig enkelt: Tre morsomme og joviale typer møter en kjendis og prater skit. Programmet havnet etter hvert på TVNorge-lillebroren MAX og ‘n Einar (som han heter på Facebook) kan meget vel bli vår neste talkshow-konge.

Og så Lahlum, da. Jeg har kjent mannen siden vi studerte sammen på begynnelsen av 2000-tallet, og han er virkelig noe for seg selv: Ekstremt arbeidsom, utholdende som en toppidrettsmann og med en helt unik konsentrasjonsevne. Ingen andre kunne ha gjennomført et maratonintervju på en slik måte som ham, men det i utgangspunktet uhørt sære eksperimentet bør gjentas, om enn ikke i samme veldige omfang. Sikkert er det iallfall at nettet innbyr til slike bestrebelser. Unge TV-seere er blottet for kanallojalitet, og derfor kan vi ikke se bort fra at nettprogrammer utenfor de store stasjonene på sikt blir viktigere enn det som presenteres i fjernsynsmainstreamen.

Det skal da heller ikke så altfor mye til. Det presenteres så uendelig mye ræl på (de altfor mange) kanalene rundt forbi, så det er bare for oppfinnsomme sjeler å gripe dagen. Her forleden kom jeg ved en inkurie innom den obskure kanalen TLC, der Kathrine Sørland holdt på, tynget av dårlig samvittighet og nevroser for at hun ikke var en god nok mamma for sin lille Leon på fire. «Supermamma» het programmet og er noe av det jævligste jeg har sett på norsk TV. «Eg e for sjølopptatt til å være en god mor», hulket tidligere toppmodell og nå kjendisblad-kjendis Sørland, mens hun degget for det som i hennes øyne var selve den perfekte mammaen – en hjemmeværende Stavanger-dame som sørger for lekkert dandert skolemat, harmoniske farger på vegger og i vaser, og et rent og velduftende hjemmemiljø, skjønt det siste var vel au pairens verk.

Fremtiden er Lahlum-TV. La de pene og tanketomme holde fjaset sitt for seg selv.

Bergens Tidende, 24/5/13