Kritikken blir stadig barskere og mer substansiell. NRK er under press. Et NRK uten grunn­leggende tillit er et NRK uten fremtid

Da jeg var åtte, var vi på besøk hos en tante i Oslo. Det var min første tur til hovedstaden, og foreldrene mine ville vise oss alt som de mente var å se: Holmenkollen, Frognerparken, og, ja, NRK. Vi sto utenfor det hvite huset på Marienlyst, og far min var andektig. Slik var det på tidlig 1980-tall, og jeg, den fremmelige, hvisket så høyt at de begge hørte det: «Her skal jeg jobbe en dag.»

For foreldregenerasjonen, og enda mer for generasjonen før dem, var NRK noe bestandig, en slags nasjonens granitt. Man stolte på det som ble sendt over eteren, ikke minst det som flimret på fjernsynet, med disse fomlete men autoritative programledere, som sto for de riktige verdiene, på trygg avstand til den belemrede kommersialismen som preget landet som vi ble fortalt var en krigshissende og halvrasistisk supermakt preget av overflatiske mennesker. NRK var alt det USA ikke var: Samfunnsbyggende, sannhetsorientert, sosialistisk.

Nordmenn ble oppdratt til å elske statskanalen. NRK samlet Norge til ett rike. Kringkastingssjefen var en av nasjonens fremste menn, rett under kongen og Gerhardsen (senere Gro) i rang. Når Trond Kirkvaag gjorde narr av den som til enhver tid hadde denne sentrale stillingen, var det med varme og respekt. Kirkvaag var genial og snill og politisk plassert på ytterste venstre fløy, som så mange andre toneangivende NRK-programsekretærer.

I utenriksavdelingen, denne kanskje tyngste og mest beundrede avdelingen i den veldige institusjonen, var Israel et skjellsord på linje med kolonialisme, og alle de tungtskarrende reporterne kjente Yasser Arafat personlig.

NRK var i fire tiår venstresidens kanskje viktigste arena. Sjefene var alle Ap-folk, og nedover i rekkene kom opposisjonen fra venstre, aldri fra den andre kanten. AKP-ere som Bjørn Nilsen og SV-ere som Audgun Oltedal ledet an, med journalistklubbene solid i ryggen. Barne-TV besto av underlige fortellinger fra det kommunistiske Øst-Europa, mange av dem med tung slagside mot kapitalisme og annen umoral.

Og når man endelig løsnet på tvangs­trøyen og tilsynelatende lot ungdom være ungdom, inviterte de voksne sjefene gjester som jazzgitaristen Pat Metheny i programmet «Blikkbåx». Dag Åkeson Moe smilte nok lurt. Vidar Lønn-Arnesen, derimot, var litt skummel. Han foretrakk Jim Reeves fremfor Hoola Bandoola Band. «Lønn-Arnesen e’ møring», sang Hans Rotmo. Et kompliment var det knapt.

Grunnen under det gamle NRK eroderte mot slutten av 1980-tallet, og noen år senere kom Harald Eia og fikk oss til å le av det gamle. Latteren var ikke lenger respektfull og varm, den var ironisk og slem. Det var definitivt nye tider. Høyre-toppen John G. Bernander ble kringkastingssjef. Partiboken ble ikke lenger vedlagt i jobbsøknadene.

Men bildet av det gamle NRK lever videre, særlig på høyrefløyen. Blant de arrigste i vår blåblå nasjon er NRK en like sentral prygelknabe som islam og EU. Det er ikke måte på hvor elendig programmene er, skal man tro diskusjonene på sosiale medier og i kommentarfeltene. Især flaggskipet Dagsrevyen.

Sist uke gikk en av vår tids mest profilerte høyreintellektuelle, den bokaktuelle journalisten Jon Hustad, hardt ut mot NRK i en kommentarartikkel som ble delt i uanstendige mengder på sosiale medier. Han hadde flere gode poenger: NRK rekrutterer for smalt, de benytter seg av journalistiske narrativer som fordummer heller enn opplyser, og faller for ofte for fristelsen å satse på krimstoff og individorientert journalistikk istedenfor undersøkelser på systemnivå. Fripennen Sven Egil Omdal, langt fra like høyreorientert, fulgte opp med knusende kritikk av Dagsrevyens prioriteringer, nesten like mye delt den også. Folk er både forbannet på NRK og skuffet over NRK.

Samtidig: Dagsrevyen holder på seerne. I et stadig mer fragmentert mediemarked, er seertallene imponerende, iallfall sammenlignet med TV 2-nyhetene, som har falt kraftig de siste ti årene. NRK har et eldre, mer trofast publikum, og er fortsatt den desidert største nyhetsformidleren på TV her til lands. Men undersøkelser viser at tilliten til NRK er fallende, slik som omtalt på denne plass i mai i år.

Den påtroppende Solberg-regjeringen varsler en stortingsmelding om lisensens fremtid, og løsmunnede Frp-topper klarer ikke å skjule sin forakt for institusjonen. Når også skrivekyndige og poengterte opinionsdannere nå retter et stadig mer kritisk blikk mot NRK, har toppene på Marienlyst mye å bekymre seg for. Svaret er ikke å snevre inn NRK og bli mer elitistisk, som Hustad foreslår. NRKs legitimitet handler om å være folkets kanal.

Men en lisensfinansiert allmennkringkaster er noe annet enn en kommersiell aktør, og må tilby seere og lyttere noe mer enn det konkurrentene er i stand til. Rikskringkastingens nasjonsbyggende rolle tilhører kanskje fortiden, men institusjonen, som finansieres direkte av seerne – ikke på grunn av velvilje, men fordi vi tvinges til det – må være best på troverdighet og seriøsitet. Et NRK uten grunnleggende tillit er et NRK uten fremtid.

Bergens Tidende 11/10/13