Mannen, myten, legenden

MANNEN, MYTEN, LEGENDEN
– Jeg var en slags gymnaskverulant, sier Trond Andresen.

 

AV HANS PETTER SJØLI (TEKST) OG TOM HENNING BRATLIE (FOTO)

 

Det har vi aldri opplevd før: At intervjuobjektet selv tar opp intervjuet. Det betyr at det ligger tre opptakere på bordet på Baklandet Skydsstasjon denne tirsdagskvelden – journalistens, fotografens og Trond Andresens.

 

For dem som kjenner denne Andresen, eller bare kjenner ham by reputation, er dette behovet for kontroll kanskje ikke så uventet. Ingen norsk akademiker har trolig skrevet like mye på internettet som Andresen, og ingen har lagt ut flere lenker til egne tekster på nettet som ham. Først ute var han med sagnomsuste KK-forum midt på 1990-tallet, mens han nå har tatt steget ut på Facebook. Der har han blant annet opprettet forumet «Vi som bryr oss om Klassekampen», som har skapt noe leven blant folk som på en eller annen måte bryr seg om denne avisa. Andresen kan irritere på seg selv den mest flegmatiske slacker der ute, og hva verre er: Han gir seg faen ta aldri.

 

Da vi spurte ham om han kunne tenke seg å bli portrettert, var han selvsagt nølende, vel, beint ut negativ. Men det tok like selvsagt ikke mange minuttene før han sa ja.

 

Det tar heller ikke mange minuttene ut i samtalen før han fornærmer journalisten på grunn av dennes «manglende politiske prosjekt», og det kommer etter en lengre passasje om menneskenes, især journalistenes, dårskap. Hør bare:

 

– Menneskenes dårskap er et viktig stikkord. Vi er svake for smiger, vi ønsker å bli sett, vi ønsker å bli likt av de høyere opp i hierarkiet og vi ønsker å avansere innenfor den gruppa vi tilhører. Dette er noe vi må erkjenne, og ikke moralisere over. Veien til god politikk og mer jordnære og fornuftige løsninger handler om denne erkjennelsen. Ta journalister, for eksempel. De er opptatt av hva andre journalister synes, ikke hva massene mener. Skravleklassen konstituerer seg sjøl som klasse. «The chattering classes», det var vel et høyrebegrep først, var det ikke?

 

– Jo.

 

– Men det å angripe dette sjiktet, denne klassen, er rått parti. Ta Jan Kjærstads kronikk om kritikernes respons på Knausgårds romaner som eksempel. Kritikerne slutter rekkene og avslører sin flokkmentalitet. Men dette gjelder i alle miljøer, det er som tyngdekraften. Det er først når vi åpent erkjenner at det er slik at vi kan overskride dette. Se på Jagland, for eksempel. Han er pompøs inntil det parodiske. Han burde blitt konfrontert på det at han er en viktigper. Det samme gjelder viktigperene på Nupi, eller dette kommentariatet.

 

– Du har kanskje et poeng, iallfall med de siste der.

 

– Ja, det er som han historikeren, Nik Brandal, skrev på Facebook en dag her, at man må melde seg inn i Arbeiderpartiet for å skaffe seg innflytelse. Det er dette psykologene kaller kognitiv dissonans, man kan ikke leve med at viktigperer – og deres kyniske analyser – velger bort analysene de hadde som ungdommer. Vi burde fått en særegen bevegelse av journalister som driver hederlig journalistikk, av journalister mot snakkende hoder. I Norge preges journaliststanden av gjensidig onani, ikke minst på Facebook og Twitter.

 

– Jeg mener du overdriver.

 

– Du må gjerne få mene at det ikke er sånn.

 

– Du sitter på sidelinja som en etter hvert godt voksen mann og kritiserer …

 

– Jo jo, jeg driver og synser hele tida. Men jeg har nå levd en stund og kan jævlig mye. Det er det ultimate argumentet, vet du, at jeg er eldre enn deg.

 

Der har vi ham. For etter denne lange og alt annet enn finmaskede utlegningen, går det opp for oss at det bak det gråstenkte skjegget og de 70-tallsaktige stålbrillene befinner seg et slags underfundig smil, eller mer presist, et pussig drag over ansiktet som er ganske sjarmerende. Han sitter og kødder med oss, liksom, og stemningen er da også alt annet enn spent mellom oss tre her inne på Trondheims skakkeste serveringssted. Det er nesten så vi har det hyggelig. For det skal man vite om Trond Andresen: Han er en ganske pen mann som holder seg særs godt, og med en lys stemme som heller enn å virke brautende, er mild og behagelig. Og ulikt de fleste som settes under portrettlupen, er han særs godt forberedt. På en lapp har han skriblet ned emnene han vil innom i løpet av samtalen: postmodernisme, medieanalyse, journalistikk, evolusjonspsykologi, jødedom/Israel, alternativ energi, høyfartstog, samfunnsøkonomi, pengesystemet, industripolitikk, utopiske samfunn og kulturdebatt. Som han selv sier:

 

– Jeg er ekstremt distraherbar. Det er derfor jeg kun er en skarve amanuensis i en alder av 62.

 

Trond Andresen er opprinnelig fra Oslo. I barndommen bodde han tre år i Fredrikstad, før han sammen med sin mor flyttet til Kolsås, «like ved Nato». Til Trondheim og Norges tekniske høgskole kom han i 1967, og selv om han ikke ble «frelst av NTH-ml-erne» før tre studieår var gått, var han allerede i opposisjon til Makta.

 

– Jeg var en slags gymnaskverulant som pleide å plage lærerne mine med spørsmål og argumenter.

 

– Du bruker ordet «frelst» om det å bli ml-er?

 

– Ja, men jeg kunne like gjerne brukt betegnelsen «politisk oppvåket». Jeg vil stadig hevde at studiesirkelen vi hadde i 1970 er noe dagens ungdommer hadde hatt godt av å være med på. Ingeniør-ml-erne var mange og dyktige og lite kjente. Det var en intens tid.

 

– Du var selvsagt en notorisk oppvigler også i AKP(m-l)?

 

– I 1979 skrev jeg en artikkel i AKPs tidsskrift Røde Fane der jeg påpekte at det kommunistiske partiet ikke kunne ha forfatningsmessige særrettigheter etter revolusjonen. Da ble jeg stemplet som høyreavviker. Opp fra Oslo kom duoen Paul Bjerke og Evelyn Dyb for å holde innlegg mot meg. Møtet ble avhold i Væktarstua i Tydal, og de mente jeg forgiftet studentene med mine synspunkter. Det morsomme var at AKP fire år senere vedtok omtrent samme formulering. Men jeg holdt koken i AKP helt til 1990. Mye av grunnen til det er at denne organisasjonen ikke var så sentralisert som det mange hevder.

 

– Du sluttet på universitetet det året for å bli ett med arbeiderklassen?

 

– Jeg ble sent proletarisert akademiker på Trondheim mekaniske verksted. Det var en fin tid. Jeg er ikke på «Pål Steigan tok to år av mitt liv»-bagen. Jeg hadde godt av det.

 

– Hvorfor sluttet du såpass fort da?

 

– Jeg fikk lyst til å lage radio.

 

Radio RV. Trondheimsraddisenes flaggskip og store stolthet, Norges nest eldste offisielle nærradio, kun slått av Mjøsradioen. Men lenge før Høyre og Lars Roar Langslet forviste radiomonopolet til historiens skyggeland, rotet Andresens kompiser rundt oppe i Bymarka med den mobile piratsenderen «Folkets røst» som, ifølge vår mann, er den eneste piratsenderen som ikke er blitt konfiskert etter andre verdenskrig. Da raddisene fikk konsesjon for å drive nærradio ble Andresen redaktør og driving force.

 

– Så da måtte jeg en jobb der jeg kunne slingre litt. Det var ikke mulig å kombinere radiogreia med det å være elektriker. Men dæven vi hadde tro på radiomediet. Men så kom reklameradioene, det mest stupide og ultrakommersielle mediet som finnes. Konkurransen ble umulig. Men jeg har lest bingotall på Radio RV, jeg. Skrekkelig.

 

Andresen vendte derfor hjem til NTNU, der han har undervist (han er prisbelønt foreleser), sittet i universitetsstyret og drevet diverse nettfora. Alt annet enn tradisjonell forskning, med andre ord: En doktorgrad. Som sagt: Trond Andresen er distraherbar. Internettet har ikke akkurat vært et gode i så måte.

 

– Nettet er den ultimate distraherer. Men doktorgradsavhandlingen min er ikke lagt på is. Jeg har en ambisjon om å gå i grava med en doktorgrad.

 

– Er det et nederlag at du ikke har klart å ferdigstille den?

 

– Nei, faen. Jeg er en robust gamling. Det er ikke leit i det hele tatt. Det er ikke mye sturm und drang i min alder.

 

– Ånei?

 

– Jeg har et mer observerende syn på livet enn før. Dessuten har jeg to små gutter på sju og fire.

 

– Ikke framstill deg som en kosebamse nå, Andresen. Du er vel på linje med forfatteren Sven Kærup Bjørneboe som hevder at jo eldre han blir desto større sans får han for vulgærpolemikk?

 

– Jeg har ikke tenkt over det der noe særlig. Men generelt sett har jeg sansen for klar tale og polemisk snert. En av de tingene som gjorde at jeg gikk lei av ml-miljøet var den mjuke hersketeknikken som gikk ut på at enhver spennende debatt skulle kvæles, enten på grunn av at det var en mann som sa det, eller at han sa det på en gæren måte, eller at han snakket for mye. Det ble aldri diskusjon om innholdet eller substansen, og dette opplevde jeg som en hersketeknikk for å dupere folk. Jævlig kvalmt var det. Det var spesielt ett forferdelig begrep som ble mye brukt: «Dårlig stil». Men jeg ser samtidig at folk som er klar og tydelig og delvis ironisk i formen kan kue andre som ellers ville ha sagt noe, og det prøver jeg å være vanvittig bevisst på overfor studentene mine. Intet spørsmål er for dumt.

 

– Din form på nettet er vel ikke preget av samme forsiktighet?

 

– Har du eksempler?

 

– Ikke her og nå, men du oppfattes vel som ganske barsk.

 

– Jo, kanskje. Men det må jo være lov? Jeg mener at man må skille mellom rene personangrep og krass kritikk av grupper, fenomener og tendenser. Å si at smaksdommerne i Bjørvika-utbyggingen løper i flokk fordi de er livredde for å bli oppfattet som at de ikke følger med i tida og blir våte nedentil når de hører ordet «internasjonal arkitektkonkurranse», må da være helt legitimt.

 

– Du gliser mens du sier dette.

 

– Det er jo artig.

 

– Hehe.

 

– Drep meg herre Konge, men ikkje med graut.

 

Som så mange andre som trådte sine formative år på ytrevenstresida i norsk politikk, reagerte Trond Andresen med forferdelse på den såkalte postmoderne vendingen i mange universitets-, kultur- og mediekretser på 90-tallet. Striden om postmodernismen inntok også Klassekampen, der Andresen med diverse kumpaner, deriblant en jypling ved navn Magnus Marsdal, la kulturavdelingen under ledelse av Eivind Røssaak for hat. Det var i de dager Andresens KK-forum hadde sin absolutte storhetstid.

 

– Postmodernismen var og er et gigantisk spill. Keiserens nye klær. Vi oppfattet at noen ville ta fra oss avisa vår, og siden debatt på internett var noe nytt og spennende den gangen, så tok det av. Alt vi ville var å få redaksjonen på banen. Men de reagerte med maskinstormeri.

 

– Og så var du plutselig på lag med AKP igjen?

 

– Vi var ikke på lag. De kom inn mye seinere. AKP-erne var ikke med i den lange debatten i 1996. Det hele toppet seg sommeren 1997, og da var det hele ute av våre hender. Da var det plutselig en organisatorisk sak mellom avisas styre og redaksjon. Vi ville ha oss frabedt å bli holdt ansvarlig for slik tingene utviklet seg.

 

– Så det var ikke din hevn mot redaktør Paul Bjerke som refset deg oppe i Tydal i 79?

 

– Nei, nei, den historien er jo utgammal. Jeg var bare så irritert over at de i redaksjonen ikke kunne svare oss på nett. Historien om Klassekampen ‘97 er skrevet av seierherrene, det vil si Medie-Oslo og det akademiske Oslo. Klisjeen er at det var «stalinistene» som nesten drepte Klassekampen. Jeg syntes derimot det var helt håpløst at AKP blandet seg inn. AKPs tradisjon er at alt ordnes på bakrommet, mens massene ikke involveres. Så jeg var på kollisjonskurs med AKP-erne, jeg. Du må også huske på at jeg satt i Australia og skrev på KK-forum mens dette pågikk.

 

– Men du var glad at det gikk som det gikk?

 

– Vi var mot avisstrategien som vel er det Braanen har gjort med Klassekampen siden, nemlig å lage en avis hvor man beholder de gamle lesergruppene, men forsøker å vinne utdannings- og kulturmiddelklassen i Oslo.

 

Ja ja, Andresen, som eier 55 aksjer i Klassekampen, hevder at han gjør sin plikt som aksjonær, nemlig å interessere seg for det han er medeier i.

 

– Jeg er opptatt av deltakende demokrati.

 

– Men må det være et kverulerende demokrati?

 

– I det samfunnet Klassekampen, iallfall ifølge formålsparagrafen, er for, nemlig sosialismen, vil andelen kverulanter ganges med 100. Folk vil nemlig begynne å bry seg. Det blir et helvetes kranglesamfunn. Mitt engasjement for Klassekampen må ses i sammenheng med piratsenderen på slutten av 70-tallet. Mediene er svært viktige i et samfunn, og målet mitt er alltid å bidra til å skape en bedre verden.

 

– Er du fortsatt sosialist?

 

– Ja. Men mer antikapitalist. Jeg ser for meg et samfunn der man har markedsøkonomi, men ikke kapitalisme.

 

– Nå har denne Bjarte Ystebø fra «Kristen-Norge» jammen anmeldt deg for antisemittisme. Det er et strev?

 

– Norske kristenfundamentalister er marginaliserte. Dette er bare et stunt for å få oppmerksomhet. Politiet vil henlegge saken. Han ville ikke hatt sjanse i en rettssak. Det han anmelder meg for er at jeg gir et velment råd til alle som føler tilhørighet til det jødiske verdenssamfunn: Innse at jøder som gruppe har et problematisk trekk med sjølopptatthet. Skaff dere empati med palestinerne. Dette er et skritt mot fred. La meg legge til at det betraktes som legitimt å diskutere framtredende trekk ved alle slags folkegrupper, de være seg etniske, religiøse, kulturelle eller kombinasjoner. På akademisk nivå kalles dette «antropologi».

 

Og slik fortsetter det.

 

It’s dead but it won’t lie down

Sekstiåttegenerasjonen? Nå igjen? Visst faen!

Det hele startet litt trått:

– Eh, det er fra Klassekampen her. Nå skal du høre … Eh, det er 40 år siden 1968, eh, og da må vi markere litt, ja, du skjønner?

– He he.

Han lo nesten litt overbærende, Andreas Hompland (født 1946), sosiologen som stadig tviholder på siste rest av gammalt ragg og som av mange utpekes som selve sekstiåtteren her hjemme. Samme reaksjon fikk vi fra en annen utpekt ursekstiåtter, mediesosiologen og Marcuse-eksperten Helge Rønning (født 1943).

– He he. Husk at 1968 er året da alt skulle hendt, men intet hendte.

Tegner Hallvard Skauge (født 1945) – selv en slags inkarnasjon på en sekstiåtter: tynn, skjeggete, slækk, lett nostalgisk, men samtidig møkklei av hele konseptet – foreslo følgende inngang på saken (vi nekter å skrivesaka!): «Det går et gjenferd gjennom Europa: Sekstiåtter-gjenferdet.» Og jo: er det noe som er altfor omskrevet og ompludret så er det soga om disse sekstiåtterne, dessertgenerasjonen, disse kritiske skjeggapene og de bh-avskrellede søstrene deres som i motsetning til oss slubberter oppvokst i There is no Alternative-tidsalderen leste ihjæl illeluktende billigbøker fra Pax og erklærte et bramfritt USA-hat, samtidig som de var temmelig løse på tråden (dog i forhold til datidens moralsyn) og hørte på fuckings Rolling Stones og han tråkmonsen Dylan, mannen som slo inn allverdens åpne dører med den generasjonsdefinerende linjen «The times they are a-changing».

Som om ikke verden forandrer seg hele tiden.

Men ironisk skal man ikke være i sådan stund. Vi var på jakt etter ursekstiåtteren her hjemme og gidder ikke å problematisere begrepet allverden på forhånd. Vi var ute etter klisjeen, og ringte en haug med norske 68-kjendiser av ulike fargetoner for å sirkle inn objektet vårt. Men litt om 1968 i Norge først: Dødbringende snøras i Bondalen, innføring av postnummer, opprettelsen av Universitetet i Trondheim, åpningen av Henie Onstad kunstsenter, det første oljefunn på norsk sokkel, Per Lønning, og kanskje den viktigste «1968»-hendelsen i 1968: Revolusjonen i det norske kongehuset, giftermålet mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen (begge født 1939).

Det var et eklatant uttrykk for den nye tid. Kongen strittet lenge i mot; regjeringssjef Borten var tvilende. «Skandale», ble det diskret anført i landets rojalistiske miljøer, men Harald sto på sitt: Han ville ha sin Sonja, som kanskje ikke var fra det store folkedypet, men likevel ikke hadde blåere blod enn Gamle Hvermannsen.

Vi sendte epost til Slottet:

«Noen leserinnleggskribenter har pekt ut Hans Majestet som den ekte 68’eren, og at det var han som stod for det virkelige opprøret i 1968. Hva tenker Hans Majestet på når vi sier 1968?»

Svaret kom tre dager senere:

«H.M.Kongen har ingen kommentar til spørsmåla om ekte-68’arar. Venleg helsing Astrid Versto. Kommunikasjonssjef.»

Fillern.

Vi prøvde et noe mer tilgjengelig alternativ: Jan Bojer Vindheim (født 1945), den frihetssugne anarkisten som ville finne sitt Utopia i snødrevet ute på Karlsøya utenfor Tromsø. Men han satt i et møte.

– Ring meg i morra.

Vi ringte igjen dagen derpå:

– Beklager, jeg sitter i noen viktige forhandlinger, så du må prøve igjen senere.

Senere:

– Du skulle ringt for en halvtime siden. Jeg er i et møte.

Ok, så anarkistene sitter i forhandlinger i 2008, da er det kanskje bedre stilt med sosiologene? Vi prøvde professor Ivar Frønes (født 1946), som i 1968 gikk under aliaset «Minos» og sang følsomme visesnutter basert på ikke like følsomme tekster av den åndsaristokratiske agressososialisten Georg Johannessen.

Men han svarte ikke. Og hadde tilsynelatende ikke mobiltelefon. Typisk sekstiåttersk teknoangst.

Dermed ble det Andreas Hompland, alltid klok og festlig.

– Begrepet sekstiåtter eksisterte ikke da det sto på. Etterpåbegreper handler enten om å hylle eller å rive ned. Når det gjelder 1968-generasjonen har de sjøl overtatt begrepet som en slags sjøloppfatning og en merkelapp som på en eller annen rar måte er en realitet. Det er som når man møter nordmenn i utlandet. Slik er det når vi sekstiåttere møtes. Vi deler erfaringer fra den samme krigen. Når Sigurd Allern, Lars Groth og jeg springer sammen, så er det sekstiåttere i samtidig bevegelse.

– Bevegelse er vel nøkkelordet her?

– Jævlig mye skjedde, vet du. Sosialhistorisk var dette slutten på etterkrigstidens kulturelle homogenitetshegemoni. Det var en overgang til en ny epoke. Sannhetene var ikke lenger udiskutable, og dette kom som et sjokk på establishmentet – som i dette landet var sosialdemokratiet. Det var ingen sekstiåttere i AUF, for eksempel. AUF var en ren slektsorganisasjon. Alle i bevegelse forlot AUF.

Arbeiderpartiet var helt på siden, altså, selv om den unge Martin Kolberg også var innom kjellern i Dovrehallen, dog uten å forstå stort av det som ble sagt og skrålt. Men de borgerlige – hva drev nå de med?

– Morn, Georg Apenes! Hva gjorde De i 1968?

– Våren 68 var jeg formann i Studentersamfundet. Dette var rett før brytningstida, eller ørkenen etterpå. Selv om høyrefolkene bar slips, så var det nok flere løsgjengere der. Radikalerne fra dengang har jaggu forandret seg. Jeg har hatt samme meninger hele tiden, mens mange av de andre har flyttet seg til høyre for meg. Det er litt komisk at en del av dem er blitt dosenter ved BI. Og hadde du sagt til meg i 1968 at Sigurd Allern skulle bli professor i journalistikk, hadde jeg sagt at du tullet, humrer Apenes (født 1940).

Oppildnet av Apenes obervasjoner ringte vi en annen skarptunget konservativ, advokat Ellen Holager Andenæs (født 1947).

– Du, det eneste som er 1968 med meg er at min mann og jeg giftet oss borgerlig og gikk på Club 7.

– Det er da ikke så lite?

– Vel, på denne tiden var jeg en lite utagerende jusstudent, og Blindern lå langt unna. Men jeg husker jeg reagerte på at jenter ble kritisert for at de sminket seg på do i stedet for å ta del i «meningsfulle» diskusjoner, sa Holager Andenæs og konsulterte venninnen Berit Reiss-Andersen om hvem som fortjener tittelen «Norges ursekstiåtter».

– Harald Stabell. Sekstiåtteren fra Ris!

Kanskje ikke spesielt presist, det der. Vi spurte raddisadvokat Stabell (født 1947), nemlig.

– Jeg var ikke radikal i 1968. Jeg stemte Høyre, jeg, og ble ikke radikal før i 71-72, da EF-kampen var på sitt heteste. Da begynte jeg på kriminologi, som var et annet miljø enn det som var jussen.

Kryss over Stabell-navnet, altså, og også nestemann på listen avviser at han er ursekstiåtteren.

– Det er i hvertfall ikke meg! Jeg er mer av en sen-hippie, sier Christian Vennerød (født 1946), like trassig og huiende da som nå.

– Jeg gikk på Handelshøyskolen, der min opposisjonstrang og anti-autoritære innstilling passet inn. Da studentene demonstrerte og streiket mot opprettelsen av distriktshøyskoler i Norge, arrangerte jeg min egen motdemonstrasjon og ble streikebryter og satte meg på lesesalen. Man kan jo ikke demonstrere mot et samfunn med mer kunnskap!

Ikke verst, Vennerød, tenkte vi og prøvde neste høyreanarkist, Ole Paus (født 1947).

– Jeg var ikke der. Jeg var for ung. Jeg har aldri tenkt over dette noe særlig egentlig.

Tenkte vi det ikke. Hipsteren Paus, alltid like upassende, alltid på tverke, vil ikke ha noe med dette å gjøre. Hva med å prøve Paus’ motsats, den globale fredsfyrste Kjell Magne Bondevik (født 1947), som var student ved et menighetsfakultet som kanskje ikke svingte, men som iallfall var påvirket av tidens driv?

– Ja, jeg regner meg selv som en sekstiåtter.

– Tenkte vi det ikke!

– Jeg gikk i Studentersamfundet og opplevde den knallharde kampen mellom de som ble ml-ere og de mer konservative. Selv støttet jeg Grønt Gras og ble påvirket av den radikale vinden i tiden. For oss kristne var kirkemøtet i Uppsala skjellsettende, der internasjonal fattidom, miljø- og ressursspørsmål sto på dagsordenen. Dette ansporet oss unge til ganske radikale standpunkt. Flere av mine kamerater ble kristensosialister, slike som Trond Bakkevig, Tor B. Jørgensen, Dag Hareide og Trond Skard Dokka.

– Men ikke du?

– Nei, jeg valgte å bli i KrFU og bidro til å radikalisere organisasjonen til stor fortvilelse i partiet. Men det var nære på. Hadde det ikke vært for at Lars Korvald var åpen for å slippe til de unge i partiet og lytte til våre synspunkter, så kan det hende at jeg hadde orientert meg mot et annet parti enn Kristelig Folkeparti.

– SF?

– Kanskje det, ja.

– Hvordan ville din onkel Kjell Bondevik reagert da?

– Han ville blitt djupt såra og vonbråten.

Kvinnekampen var vel den viktigste, var den ikke? «Jo!», insisterte skuespiller og «Hustuer»-stjerne Anne Marie Ottersen (født 1945), som drev og lagde middag (nei, det var ikke seipanetter) da vi kalte henne opp.

– Jeg er en ursekstiåtter! Opptatt av kvinnesak og ordet SOLIDARITET, som jeg var. På Nationatheatret drev vi søstersolidaritet i praksis, og på fritiden satt jeg på Casino og skreik sammen med Dag Solstad og sånne. Det var en fantastisk ungdomstid! Borgerlige avvik var ikke tillatt!

– Det er jo bare skryt, det der.

– Er dere for unge selv til å ha opplevd det?

– Jepp.

– Næmen, stakar. Vi var en del av en ny tid! Vi ville forandre alt det gamle! Dessuten skiftet vi partnere litt fortere enn det våre foreldre gjorde. Det er mange halvsøsken rundt omkring der ute. Slikt skjer gjerne når det er forandring i lufta.

Skuespillerkollega og førstedame hos Wam&Vennerød, Jorunn Kjellsby (født 1944), utdypet dette noe senere.

– Det gikk en faen i meg i 1968. Og siden ble jeg med på alt mulig. Jeg var mye på Club 7 og ble med i GRAS-gruppa, som besto av unge, radikale kunstnere som ville bringe kunsten ut til folket. Ursekstiåtteren i mine øyne er Willibald Storn.

Men siden Storn er en av artikkelforfatternes favorittkunstnere styrte vi unna ham i denne omgang. Det var heller på tide å vende blikket ut i landet, bort fra det urbane 1968, i den grad Oslo dengang var så urban at det gjorde noe.

– 1968 var så mye forskjellig, men det var helt klart et byfenomen, påstår Hans Rotmo (født 1948).

– Den våren var jeg russ ved Levanger gymnas og hadde ingen følelse av «1968». Men da jeg etter gymnaset dro til Oslo for å jobbe i postverket, merket jeg at jeg havnet i begivenhetenes sentrum. For de politiske budskapene møtte man på gata.

– Men er du en sekstiåtter?

– Jeg har nok brukt den merkelappen på meg sjøl. Men jeg er i så fall en utypisk variant. Jeg var jo en landsens person.

Ifølge oppslagsverket Wikipedia jobbet forfatter Gert Nygårdshaug (født 1946) som skogsarbeider i 1968. Vi ringte for å høre om det var med motorsaga i hånda Nygårdshaug oppdaget marxismen og kastet seg inn i 1968-opprøret med full tyngde.

– Du var i skauen ..?

– Jeg, nei? Jeg var på Blindern og skreiv veggaviser! Jeg var veldig opptatt av Paris-opprøret og deltok i flere demonstrasjoner mot den amerikanske ambassaden. Det var utrolig gøy. Jeg har bare positive opplevelser fra den gangen.

– Hvem er den norske ursekstiåtteren?

– Det er jo meg det!

Andreas Hompland var av en annen oppfatning.

– Jeg mener mannen som oppfant begrepet selv er inkarnasjonen på det. Nils Fredrik Nielsen, altså mannen bak påstanden om at ekte sekstiåttere ikke spiser seipanetter, var både i rett alder og med rett fagbakgrunn og sosial bakgrunn. Han hadde dessuten den rette ironisk-rølpete betrakterholdningen. Sekstiåtterne er ikke bare karrierister eller fundamentalister. Nielsen er derfor den norske ursekstiåtteren.

– Men han er jo dessverre død?

– Nettopp.

Kommunistisk Universitetslag

[FRA ARKIVET, OG FOR DE SPESIELT INTERESSERTE, OG VEL SÅ DET.]

De kalte AKP for hysteriske småborgerpopulister og talte den internasjonale arbeiderklassens sak. Hvem var KUL-erne, og hva skjedde med dem?

Hans Petter Sjøli KLASSEKAMPEN MORGEN 06.03.2004

Det er, som Thomas Hylland Eriksen skrev i en bokmelding i Gøteborgsposten i 1997, en «merkverdig opplevelse å se på bilder fra studentmiljøene på seksti- og syttitallet». Mylder:
marxist-leninister, arbeiderister, dyp-økologer, stalinister, marxistiske feminister, anarkister, distriktsromantikere og kapitallogikere. Og bokstavkombinasjoner: SUF, MLG, MLF, MAG, MLU, NKS, KAG, KA, KUL

Det var tider, det! Venstreradikalisme var kult, ja ikke bare det:
i årene før den store høyrebølgen slo innover landet, var store deler av studentmassen politisk engasjert på venstresida og i kampen mot EEC, Vietnamkrigen og for Maos Kina og Hoxhas Albania.
Men innad på den samme venstresida krangla de så fillene føyk.
Teorier fra fordums Komintern-debatter ble dratt opp i dagen, og skillelinjene, vanntette skott, fulgte gamle konflikter fra 20- og 30-åra.

Krangler «Det var forferdelige krangler», sier en professoral kilde. De eneste som tjente på dette var den skadeskutte høyresida, som restaurerte seg kraftig og fikk et godt grep om folk utover på 80-tallet: et grep som har variert i styrke, men som stadig er rimelig fast. Og blant de gamle koryfeer på venstresida krangles det fortsatt; hvem hadde skylda? Hvem var verst? Hvem hadde rett?
Men de fleste er kanskje enige i at oppsplittingen i alskens grupperinger og den påfølgende rivaliseringen og revir-markeringen var ødeleggende for saka, som AKP-erne dialekt-korrekt kalte den.

AKP (m-l) med sine underorganisasjoner var den dominerende krafta på ytre venstreflanken, i alle fall numerisk. Da ml-bevegelsen var på sin absolutte høyde, la oss snevre det inn til å gjelde året 1976, hadde den mange tusen medlemmer og sympere rundt omkring i landet. AKP hadde gjennomslagskraft i pressen; Dagbladet, NRK, de stilte til valg gjennom RV, og de klarte å bygge Klassekampen som dagsavisprosjekt.

Like suksessrik var ikke grupperingen som ifølge onde tunger forlot landsmøtene i én drosje. Kommunistisk universitetslag eller«KUL», som AKP-ere med vel utviklet sans for hersketeknikker konsekvent omtalte det. ««KUL» er ikke noe annet enn et talerør for revisjonistene i «NKP» og SV», som det heter i nummer 1/2 1978 av det teoretiske AKP-tidsskriftet Materialisten. Men sett i ettertid: kanskje lille KUL med sine intense studier av Kapitalen var inne på et spor som det i dag er mer spennende å følge enn ml-sporet?

KUL var, unnskyld blødmen, litt kule.

Sem.rom 90
La oss vende kalenderen tilbake til, tja, la oss si 1975. Vi befinner oss i seminarrom 90 på Filosofisk institutt på Blindern.
Her sitter en gjeng sprenglærde unge marxister og hører på en beskjegget ung mann legge ut om sin hegelianske forståelse av Kapitalen, spesielt kapittel 1 i første bind. Etter at foredraget er over, blir det tid til diskusjon. Der legges strategien for å ta rotta på de håpløse AKP-erne; disse «hysteriske småborgerpopulistene», som en av seminaristene, den senere filosofiprofessor Truls Wyller,beskriver dem. Filosofistudenten Petter Nafstad får ansvaret med å plukke AKP-ernes argumenter fra hverandre i Studentersamfundet, og Harald Berntsen, den karismatiske arbeideristen fra Porsgrunn, prater om viktigheten av å ha Kjell Hovdens gruppe, Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) med på laget. Den unge og svært lovende historikeren Trond Nordby sitter lett diskret på en stol i rommets periferi, og er fascinert av det som foregår. Men han klarer ikke helt å svelge hele gospelet.

Dette er de norske kapitallogikerne. Eksperter på profittratens fallende tendens og teorier om «varen».

Vi var de aller første i Norge som dreiv systematiske studier av Karl Marx. Motdagistene studerte ikke Marx særlig inngående, og AKP-erne leste stort sett Mao og Stalin. AKP skjønte ikke Marx, noe de heller ikke gjør den dag i dag. Det er i hele tatt en svak Marx-tradisjon i Norge, og her var vi i KUL et stort unntak.

Utbryterskriv Det påstår Harald Berntsen. Historiker og ekspert på den norske arbeiderbevegelsens historie. Sammen med Jørgen Sandemose, som Berntsen konsekvent omtaler som «Norges fremste Marx-kjenner», var han den ledende krafta i KUL. Berntsen er selvutnevnt «61-er» en av Porsgrunn-radikalismens ledende kadre og en av de første som snuste på maoismen på den norske venstresida. Berntsen kom i konflikt med Tron Øgrim og Bryn-Hellerud-fløyen, og meldte seg ut av SUF og SF i 1969. Berntsen trakk seg mer eller mindre ut av politisk arbeid, fullførte magistergraden i historie og dro i militæret, der han selvsagt ble garnisonstillitsvalgt på Porsangermoen.

Da tre sosialøkonomistudenter; trekløveret Jo Sivertsen, Øyvind Horverak og Tore Hem, brøt ut av det relativt nystartede AKP (m-l) sommeren 1973, var Berntsen en naturlig person å innlemme i planene om et konkurrerende kommunistforbund på universitetet.

Vi lanserte et utbryterskriv om revisjonismen og den sosialdemokratiske småborgerlighet den 4. juni 1973, noe som i praksis betød starten på Kommunistisk universitetslag, sier Jo Sivertsen, i dag filosofilektor på Blindern.

Vi var sterkt inspirert av AKP-kritikerne i kretsen rundt Hans Ebbing i Bergen og tok raskt kontakt med Harald Berntsen og Jørgen Sandemose.

Hva skyldtes bruddet?

Det var teoretisk begrunna. Vi var jo på en måte egg-heads, hehe …

Nerder?

Ja, en kan kanskje si det sånn. Vi mente at AKP ikke tok Marx alvorlig. KUL var et filosofisk prosjekt. Vi leste alt av Marx og ble etterhvert godt skolerte må jeg si. Vårt mål var å gjøre Marx’ teorier gangbare i praktisk politikk. Jeg vil si dette var viktig i samtida: Det ga en åpning for rasjonalitet på venstresida, og det trengtes, sier Sivertsen.

Få, men prominente Med Berntsen og Sandemose på laget, var KUL en realitet sommeren 1973. Nye medlemmer strømmet til; TrulsWyller, Ole-Jacob Bull, Tom Pape, Knut Erik Aagaard, Jon Langdal, Espen Søbye, Nils Johan Ringdal, Geir Høgsnes, Sissel Myklebust, Petter Nafstad, Gerd-Liv Valla, Erling Annaniassen, Trude Mostue, Øystein Sjaastad.
Sympatisørene og deltakerne på KUL-studiesirkler ble flere. Den mest prominente symperen var kanskje nåværende professor i statsvitenskap og riksrepublikaner, Trond Nordby.

Marx-studiesirkelen jeg deltok på var veldig god, sier Nordby.

Med i sirkelen var filosofen Thomas Krogh, sosiologene Lars Mjøset og Geir Høgsnes. Litt seinere kom også Gerd-Liv Valla med, og vi holdt sammen i tykt og tynt.

Ikke alle disse var medlemmer i KUL. I det hele tatt: Det var ikke altfor mange medlemmer. «Vi forlot ikke landsmøtene i én drosje», skrev KUL-eren og psykologen Knut Erik Aagaard i en kronikk i Tidens Tegn 3/97, «vi trengte minst fire».

På det meste var vi cirka 40 medlemmer på landsbasis, sier Truls Wyller, NTNU-filosofen som var en av de KUL-erne som hang med lengst.

Vi var flere enn 20 og færre enn 50, sier en KUL-kilde som bærer gammelt nag til Klassekampen og ikke vil stå fram med navn.

Harald Berntsen utdyper:

Det var hundrevis av KUL-ere rundt om i landet, blant annet var det en stor gruppe i Tromsø som brøt ut av AKP og ble KUL-ere, for eksempel Inge Myrvoll, som etter hvert ble en sentral SV-politiker.

Harald har nok rett i at vi hadde hundrevis av medlemmer gjennom 70-tallet. Men samtidig var det nok aldri mer enn cirka 40, sier Truls Wyller.

Fire maxitaxier holdt, med andre ord.

Stalin og KA Få ting, om noe, var like splittende på 70-tallets venstreside som synet på Josef Stalin. Både mannens praktiske politikk og hans ikke altfor banebrytende filosofiske verk. Ifølge offisiell kinesisk propaganda var Stalin ikke så aller verst, og blant ml-ere med NKP-foreldre, var Stalins avgjørende innsats i kampen mot nazismen og fascismen nok til å inkorporere den relativt omstridte georgieren i heltekvintetten, sammen med Marx, Engels, Lenin og Mao.

Vi var klart anti-Stalin. Hele KUL var egentlig det, sier Jo Sivertsen.

Knut Erik Aagaard, igjen fra Tidens Tegn: «Ingen i KUL hadde sympatier med Sovjet og Øst-Europa, med et slikt syn kom du ikke inn iKUL.»

Men synet på Stalin ble et problem for den lille gruppa. Gjennom blant annet Harald Berntsen etablerte KUL et tett samarbeid med den maoistiske eks-NKP-grupperingen KA. Kjell Hovden var den udiskutable lederen i KA en klassisk arbeider-intellektuell med bakgrunn som streikeleder og teoretisk skolert AKP-motstander.
Hovdens kongstanke var at et kommunistisk parti måtte ha sin sosiale basis i arbeiderklassen og være basert på grundig skolering, noe Berntsen hele tiden hadde vært enig i.

Etter at jeg meldte meg ut av SF i kjølvannet av valget i 1969, der jeg var dyptgående uenig med Berge Furres vurdering av bakgrunnen for det dårlige resultatet, orienterte jeg meg mot Hovdens gruppe. Jeg tok etter hvert direkte kontakt med KA og ble medlem der i 1972/73. Jeg var vel i praksis en slags politisk kommissær for KA på universitetet, og fikk etter hvert en ledende posisjon i gruppa. Jeg prøvde etter fattig evne å være vikar for Hovden som etter hvert fikk store helseproblemer, sier Berntsen, som i likhet med Hovden mente at arbeiderklassen måtte være basis i en kommunistisk organisasjon.

KUL og KA smeltet mer og mer sammen utover på 70-tallet. Og med dette begynte avskallingen. En av de første som forsvant var den senere Ap-politikeren Tom Pape.

Jeg trakk meg ut i 1975 da tilnærmingen til KA og Lenins partiteori ble tydelig. Det ble snakk om at KUL skulle bli KAs ungdomsorganisasjon, og da ble det umulig for meg å være med videre, sier Pape.

Jeg husker at Berntsen og andre fabla om å starte et nytt kommunistparti, noe som egentlig var urkomisk, sier Jo Sivertsen.

Avskalling og endelikt Sivertsen, Aagaard og noen til gikk ut av KUL i 1976.

Vi var vel ca 20 stykker som gikk ut. Den direkte grunnen var uenigheter om overgangssamfunnet, vi ville ikke inn i den tradisjonelle lenke-rollen og dermed også godta Stalin, sier Sivertsen.

Han beskriver Harald Berntsen som en som i utgangspunktet var mot Stalin, men at bindingen til gammelkommunistene i KA og deres sentimentale forhold til Sovjet-historien gjorde at han til slutt svelget Stalin-spørsmålet.

Det er i og for seg riktig, sier Berntsen.

Jeg slukte Stalin på det grunnlaget at hvis jeg hadde levd i 1930
ville jeg ha valgt Stalin framfor Hitler. Sovjetunionens antifascisme reddet demokratiene og ga arbeiderklassen en sterk stilling etter krigen i vest, derom er det ingen tvil. Men flertallet i KUL var mot Stalin, og ledende i dette standpunktet var Jørgen Sandemose, sammen med Jon Langdal, Espen Søbye og Truls Wyller.

Sandemose var også medlem i KA, men det avgjørende bruddet i KUL, på landsmøtet i KA vinteren 1980, skjedde mellom Berntsenog Sandemose.

Harald var den verdslige lederen, mens Jørgen var den geistlige, sier Trond Nordby.

Berntsen var sammen med Øystein Sjaastad og Øystein Hølleland tre av de få akademikerne som ble igjen i KA da et samlet KULtrakk seg fra samarbeid med KA-gruppa.

Og KUL var etter bruddet i praksis oppløst, sier Truls Wyller.

En gruppering rundt Jørgen Sandemose, Wyller, Søbye og Sissel Myklebust dannet noe de kalte Kommunistforbundet, og holdt det gående parallelt med KA i om lag halvannet år.

Med forbundet var vi på en måte tilbake ved utgangspunktet.
Forbundet var en litt mer frittsvevende akademisk diskusjonsorgan uten noe som helst innpass i arbeiderklassen.

Harald Berntsen på sin side trakk seg raskt ut av det aldrende KA.

Det var for mange der som syntes det var nok bare å kalle se kommunister, sier Berntsen, som siden ikke har vært medlem i noen politisk gruppering.

Det nasjonale spørsmålet Det som kanskje utløste de verste kranglene mellom ml-bevegelsen og KUL var det nasjonale spørsmålet. Konflikten mellom ledende eks-KUL-ere og AKPs folk er fortsatt tydelig, for eksempel i synet på arbeidsinnvandring. Harald Berntsenunderstreker:

Vår anti-nasjonalisme slo nesten litt over en stund. Vi så på nasjonen som et moderne borgerlig fenomen og som den beste rammen for det borgerlige demokratiet. Og da AKP utvikla et etnisk basert teori som kulminerte med at Klassekampen på førstesida serverte parola «Steng grensene!», måtte det bli kamp.

I nevnte nummer av Materialisten hevdes det at KUL stemplet AKP som «nasjonalsosialister», «brune» og «nassister».

««KUL» veit åpenbart ikke engang hva en nasjon er!», hevdet AKP-ledelsen, og denne striden er stadig synlig, selv om AKP ga opp standpunktet etter kort tid.

Når gamle ml-ere nå argumenterer for overgangsordninger i forhold til EU-utvidelsen, begår de samme feilen som den gang!
Overgangsordninger diskriminerer arbeidere ut fra hvilket land de kommer fra. Klassekampen svikter og unnlater å ta et avgjørende oppgjør med fortida når avisa i dag ikke tar avstand fra overgangsordninger. Arbeiderklassen er internasjonal og arbeidere har felles interesser uansett hvor de er født, understreker Berntsen.

AKP (m-l) mente hovedmotsigelsen sto mellom monopolkapitalistene og resten av folket. Vi, derimot, mente hovedmotsigelsen sto mellom arbeiderklassen og kapitalistklassen. Det samme mener jeg i dag:
Det som er overordnet er hvilken klasse en tilhører, ikke hvilken nasjon eller etniske enhet.

Vi var relativt antiagrare og byvennlige, sier Jo Sivertsen, som i dag er blitt urbanist og stemmer Oslo Byaksjon.

Men det viktigste var at vi var anti-nasjonalister. Steng grensene-parola var, som Jørgen Sandemose formulerte det, «et nasjonalt attakk på arbeiderklassen». Det er jo basic marxisme:
Proletarer i alle land, foren dere!

Harald Berntsen argumenterer godt for dette i dag også, sier Trond Nordby.

Melankoli Det er noe melankolsk over de gamle venstreraddisene. Mimrefaktoren er der, selv om få vil innrømme det. Det er et uomtvistelig faktum at «søttitallismen», uansett avskygning, led nederlag på 80-tallet.
Jo Sivertsen mener at halvparten av studentene på Blindern i tiåret etter 1968 var aktive på venstresida; og jo: mange KUL-ere og AKP-ere innehar tunge verv i det norske samfunnet av i dag.
Likevel: Hadde den tids raddiser visst hvordan samfunnet og kapitalismen hadde utviklet seg siden, ville de fått sjokk.

Er KUL en slags seierherre fra kampene på venstresida?

Nei. Ingen er seierherrer. Det hele ble spist opp innenfra gjennom utallige dumme krangler. Hele bevegelsen forvitret på grunn av den dårlige stemningen mellom de ulike grupperingene, sier Sivertsen.

Men også på grunn av politiske feilgrep.

KULs tilknytning til gammelkommunistene i KA var et klart feilgrep. Og det begeistrede synet vi hadde på Kina og Albania var helt klart feil, sier Truls Wyller.

Vi lar Gerd-Liv Valla, KUL-gjengens mektigste eks-medlem, få det siste ordet.

Mye av det vi sto for den gangen må forstås ut fra sin tid, sa hun i et portrettintervju i Dagens Næringsliv i 2001.

Dessuten:

Jeg er stort sett glad for alt jeg har fått gjort, eller vært med på. Og jeg er fortsatt radikal i mitt hjerte.

Hm, tenker vi: Er det slik at man må være radikal for å leve, men pragmatisk for å overleve?

Fakta Kommunistisk Universitetslag (KUL)

* Dannet sommeren 1973 av utbrytere fra ml-bevegelsen og andre
uavhengige kommunister

* Først og fremst aktive ved Universitetet i Oslo. Små celler ved
de tre andre universitetene

* Innledet samarbeid med Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) 1975

* Holdt seminarer om marxismen med flere ikke-medlemmer som
deltakere

* Angrep AKP (m-l) fra «venstre»

* Ledet streikestøttearbeid på Universitetet i Oslo

* Brudd mellom KUL og KA 1980

* KUL ble til Kommunistforbundet, som raskt ble lagt ned

KUL-ere:

Jørgen Sandemose, forfatter Harald Berntsen, frilans-historiker Jon Langdal, lektor og anmelder Truls Wyller, professor i filosofi (NTNU) Nils Johan Ringdal, frilans-historiker Espen Søbye, SSB-forsker og forfatter Gerd-Liv Valla, LO-leder Geir Høgsnes, professor i sosiologi (UiO) Sissel Myklebust, historiker (UiO) Petter Nafstad, vitenskapteoretiker (UiB) Jo Sivertsen, filosof (UiO) Ole-Jacob Bull, direktør i Norsk kulturråd Knut-Erik Aagaard, psykolog Inge Myrvoll, SV-politiker og ordfører i Rana Øyvind Horverak, forsker (SIRUS) Tore Hem, forsker Tom Pape, Ap-politiker Øystein Sjaastad, professor (VETHS) Øystein Hølleland, forfatter Jan Arve Gjøvik, agronom og gründer Thomas Krogh, professor ved IKS (UiO) Trude Mostue, psykolog Nils Petter Hedemann, lærer Knut Tonstad, avd.dir i Finansdepartmentet Erling Annaniassen, historiker (ISAF)

«Sympere»/studiesirkel-deltakere:

Trond Nordby, professor i statsvitenskap (UiO) Lars Mjøset, professor i sosiologi (UiO) Bjørn Qviller, historiker (UiO) Arne Pape, forsker (FAFO) Tore Pryser, professor i historie (HiL) Arild Linneberg, professor i litteratur (UiB)

Halvgodt holder ikke

NRK Drama slår på stortrommen med «Mammon». Det hadde holdt med en rytmepinne.

Første nyttårsdag sendes første timelange episode av NRKs storsatsing «Mammon». Den består av seks episoder, og har allerede vakt oppsikt internasjonalt, som det heter. Serien minner om en tilfeldig episode midtveis i annensesongen av danske «Forbrytelsen» og forsøker åpenbart å oppfylle samtlige «Scandic noir»-kriteriene: Mørke, kulde, paranoia og varme tekstiler som sjelden eller aldri når vaskemaskinen.

Ja, det er til og med en sosialt anstrengt ung kvinne med her, og hun er attpåtil noe av et datageni. Opp i gryten med de rette ingrediensene, altså, og rør godt rundt. Og smaken?

Man kan angripe dette fra to kanter. Den positive først. Jo, da, det er ganske spennende innimellom. Noen ganger kvepper man til lite grann, for det dukker gjerne opp en skumling bakfra når mørket senker seg. Det gir en viss thriller-effekt.

Skuespillerne er også i godt lune, jevnt over. Jon Øigarden i hovedrollen som journalisten Peter Verås har det sjov, som danskene sier. Han svetter og roper og er med på løyene. Fortsatt litt mye teaterskolegynging i replikkleveringene, kanskje, men han har god kontroll på verktøyene. Lina Kristin Ellingsen som Verås’ Lisbeth Salander/Saga Norén-assistent Vibeke bommer sjelden på tonen og faktisk er gamle Terje Strømdahl både guffen og festlig som sprø prest. Aller best er veteranen Nils Ole Oftebro som Verås’ redaktør – godhjertet, brølende og tjukk. Jeg har selv opplevd iallfall én slik.

La meg legge til i samme lei at storyen slettes ikke er ueffen, rent sjangermessig. Det er noen ganske kule referanser her. Manusforfatter Gjermund Eriksen er en film- og serienerd som kan sin popkulturhistorie. De mange bibelreferansene er selvsagt klisjefylte, men også effektfulle. Det er alltid skummelt med altertavler med skjulte betydninger, for eksempel.

Eriksen vet å spille på de riktige strengene for å sette stemningen. At regien undertiden ikke helt henger med, er ikke hans feil. Det samme gjelder den sedvanlige «masterplan»-delen av plottet. Hemmelige pakter med grusomme følger er et klassisk sjangergrep, her tatt ut i ytterlighetene.

For, og her er vi ved den andre kanten, «Mammon» er dessverre overlesset og kaotisk, og, skal vi si, noe inkonsekvent. Når handlingen er på sitt aller skumleste, virker skuespillerne ganske i vater, mens når dramanivået er sånn passe, har de skrekk i blikket. Plottet er rotete og det kuttes så mange svinger underveis at en ellers buktende løype fremstår som nesten surrealistisk rettlinjet.

Dialogen er dessuten så anti-norsk film som bare norske filmer kan være. Det rammer særlig Anna Bache-Wiig i rollen som gravid og barsk nyhetsreporter. Tøff og kald leverer hun hardtslående linjer som «hvis du trodde at godsakene kommer på et sølvfat, skulle du ha blitt kelner!» Ingen snakker slik, selvsagt, og ingen sier som Øigarden/Verås, henvendt til Vibeke: «Jeg kysser den deilige hjernen din fordi den fortjener ros.» Kjære Eriksen, og kjære manusvaskere: Slike replikkforslag må strykes.

Det også en del smårusk her og der. Det heter for eksempel ikke «sjefsredaktør». Og så veldig stor ståhei om hva som eventuelt kommer på forsiden av morgendagens papiraviser er det vel ikke lenger. Nettet har varslet sin brutale ankomst, noe som vel burde blitt notert noe tydeligere i en samtidsserie som «Mammon».

Jeg har ellers ingenting imot at skurk-ene viser seg å være noen slemme kapitalister, men dette er en klisjé som særlig svenske krimforfattere litt for ofte tyr til, i den venstreradikale tradisjonen fra Sjöwall og Wahlöö via Jan Guillou til Stieg Larsson. Her virker det noe kalkulert, kanskje, selv om jeg tar høyde for snedige vrier i de to avsluttende episodene jeg ennå ikke har sett.

Alt i alt så skuffer «Mammon», og det viser seg igjen at NRK og norsk drama generelt har en lang vei å gå før man når nivåene man så gjerne ønsker å være på. Det var mye negativt å si om årets kronglete sesong av svensk-danske «Broen», for eksempel, men selv den var betydelig mer stringent enn dette. Den så også mye bedre ut, det samme gjaldt selv den relativt miserable sesong tre av «Forbrytelsen».

«Mammon» forsøker seg på det samme urbane uttrykket, men ender med å ligne på en forfjonget utgave av «Kodenavn Hunter», hvilket ikke skal tolkes som en kompliment. Men for all del, det er talent å spore her, samt en vilje til å tenke helhetlig. Det er allerede planlagt en sesong to av serien. Det er i seg selv positivt.

Positivt er det iallfall at NRK virkelig er på Sherlock Holmes-alerten. Allerede 3. januar, to dager etter BBC-premieren, sendes første avsnitt av den nye «Sherlock»-sesongen. De to første sesongene av denne ypperlige serien var TV-underholdning på aller øverste hylle. Holmes døde i slutten av sesong to, eller: det gjorde han selvsagt ikke. Det er bare å glede seg. Intelligent og innovativ krim for feinschmeckere!

Bergens Tidende, 20/12/13

Dette ene livet

Jonas Gardells glade og triste beretning om 80-tallets homomiljø er et fortryllende stykke filmkunst.

Mandag er det premiere på den svenske dramaserien «Tørk aldri tårer uten hansker» på NRK1. Den skal du se. Over tre episoder (Kjærligheten, Sykdommen, Døden) fortelles historien om en engere krets unge homofile menn i Stockholm på 1980-tallet; om frigjøring, om kjærlighet, om tabuer og om pesten som rammet dem alle, AI-DS, som den ble kalt før det ble til ett ord, og skremte vannet av alle. Serien er lysende. Jonas Gardell har selv skrevet manuset basert på sine tre bøker med samme navn, og man får nesten lyst til å ringe ham og si «takk». For det er så varmt, dette her, så humant, så morsomt, så alvorlig. Man ler, man tenker og man gråter. Mye. 

Gardells fortelling er en fullblodig hyllest til mennesket, dette ene menneskelivet, og alle dets fasetter. Gardell og regissør Simon Kaijser holder ikke igjen et dugg. De pøser på. Det er nerve i alle scener. Show and tell. Det hintes ikke. Vi ser. Symbolikken er aldri til å misforstå. Og når de store sentimentene oppstår, klemmer de til med den voldsomste musikken på denne siden av Ennio Morricones toner i filmen «Cinema Paradiso». Det er melodramatisk, ja, da, men så befriende ærlig. Det er digre følelser i sving. Gardell elsker disse menneskene, de var hans venner, men sorgen får aldri overskygge gleden. «Jag har levat», som en av dem erklærer i det døden står for tur.

Serien kretser rundt det purunge paret Rasmus og Benjamin. Rasmus er et mobbeoffer i den lille byen Koppom i Värmland, og reiser straks til Stockholm etter endt artium for å leve ut sin homofile identitet. Han går rett på sak. Ingen grunn til å vente. Benjamin er oppvokst innenfor Jehovas Vitner, og begge bryter de tvert over med sine gamle liv. Blikkene de to gir hverandre første gangen de møtes hjemme hos den flamboyante dronningen Paul er et av de ømmeste kjærlighetsøyeblikk jeg kan huske å ha sett på film. Hovedrolleinnehaverne Adam Lundgren og Adam Pålsson er da også ypperlige. Hele ensemblet er ypperlig. Jeg vil også trekke frem veteranen Stefan Sauk i rollen som Rasmus’ emosjonelt keitete far. Det er et sterkt farsportrett, om en mann som elsker sin sønn over alt på jord, men som ikke klarer å forsone seg med dennes livsvalg. På tampen av episode tre aksentueres denne indre konflikten i en knallsterk og sjokkerende scene.

Jonas Gardell er et dannet menneske. Han fordømmer ingen. Når Benjamin offisielt trer ut av skapet, velger foreldrene hans å bryte med ham. «Jeg elsker deg», sier moren på telefonen, «men fra nå av later jeg som du ikke eksisterer». Mindre begavete forfattere og regissører ville ha fremstilt moren som noe av et monster, men Gardell og Kaijser skildrer hennes indre kamp på finstemt vis. Troen hennes og de sosiale kodene innenfor Jehovas Vitner blir aldri latterliggjort. Rasmus’ foreldre er først og fremst tidstypiske småbymennesker. De korte, men virkningsfulle barndomsskildringene oser av innestengthet, men også av (klosset) kjærlighet og normalitetshåp. Stockholm er for de gode värmlendingene en syndens pøl som de, muligens, innerst inne angrer på at de aldri selv turte å oppsøke.

80-tallets Stockholm er selv en viktig karakter i serien. Gardell og Kaijser «knagger» hendelsene ved å vise hvordan det tilsynelatende liberale og moderne storby-Sverige var preget av gammeldagse og provinsielle holdninger helt frem til vår tid, og sikkert ennå. Homokampen og -kulturen er et viktig og treffende «case» for å skildre det modernes fremvekst og seier. Selvsagt finnes det fortsatt fordommer mot homofile og mentale og strukturelle låser på skapene, men utviklingen fra midten av 80-årene frem til i dag er likevel temmelig massiv. Så gjenstår det selvsagt mye, ikke minst innenfor en del minoritetsmiljøer, der homofili ennå er totalforbudt, og tendenser til «avvik» møtes med grimme sanksjoner. Homokampen er også truet i våre nærområder. Da serien i august fikk prisen for årets TV-drama i Sverige avsluttet Simon Kaijser takketalen slik: «Jeg håper serien en dag kan vises i Russland.» Amen til det.

Og HIV/Aids? Vel, denne heslige sykdommen er snart overvunnet her i den rike delen av verden. Annerledes i deler av det sørlige Afrika, der den fortsatt er en samfunnsnedbrytende epidemi. «Tørk aldri tårer uten hansker» avsluttes i nåtid med en HIV-positiv, men livsfrisk Benjamin i 50-årene, gråstenkt og erfaren, som den aldrende filmregissøren i nevnte «Cinema Paradiso», og vi blir påminnet om at frigjøringskampen ikke er over. Jeg har sjelden grått så mye av et TV-drama, og tillatt meg selv å gjøre det. Det er ikke følelsesmanipulering, dette her, det er bent frem fortryllende filmkunst. Hurra!

Bergens Tidende, 29/11/13 

 

 

 

 

 

Dylanden

Håvard Rem gurgler som en småfull pastor, men det er ingenting å si på engasjementet.

Moren til en venn av meg er visstnok i besittelse av en av landets største samlinger med uoffisielle Bob Dylan-opptak fra mannens evigvarende turne.

Hun er nå i 60-årene og har bakgrunn fra 70-tallets tidsåndsvenstre og AKP-bevegelsen. Dylan og Leonard Cohen er de store heltene. De, og beatpoetene. Kerouac, Ginsberg.

Hun er ikke alene. Her i Norge er dylan­ologien en omfattende vitenskap med utallige tilhengere, og er man på Dylan-baggen er man gjerne også i Cohen-land. Disse rockens mest litterære utøvere har et bunnsolid grep om et visst akademikersjikt i Norge, ikke helt udelt fortjent, etter min mening. Begge er høyst ujevne artister, spesielt Cohen. Og Dylan, vel, man fornemmer at mannen selv er blant de minst fornøyde med den nitide dyrkingen av hans person og kunstneriske prestasjoner.

Det er lett å gjøre seg morsom på dylan­ologenes (og dylanistene – det er visst en dyp og bitter splittelse her) vegne. Det er noe halvreligiøst over dem. Kritiseres Dylan, trekker de på skuldrene og erklærer at kritikerne ikke har vett nok til å innse mannens udiskutable storhet. Selv de, vi, som faktisk liker Dylan og regner ham som en av de absolutt mest sentrale i rockens historie, blir avfeid som uvitende og ignorante når det drar seg til.

Og det er selvsagt greit: Lite er mer følelsesladd enn populærkulturelle disputter. Folk som disser mine helter – som Neil Young eller Pet Shop Boys (kom ikke og si at undertegnedes musikksmak er entydig) – føler jeg bare forakt for. Så veldig dypt stikker det likevel ikke, må jeg innrømme. Det gjør det derimot vitterlig for de mest iherdige klansmedlemmene i Team Bob.

En av de siste dagers iherdigste er forfatteren og poeten Håvard Rem. Han har oversatt en rekke Dylan-tekster til norsk, blant annet på Åge Aleksandersen-platen «Fredløs». Denne høsten har han en maratonserie gående på lørdager på NRK P2, der han, sammen med sine dylanvenner, detaljert endevender mannens kroksjø av en karriere.

Det er fascinerende greier. Rem gurgler som en småfull pastor, så mørk og nikotinifisert i røsten at utleggingene hans nesten ikke kommer ut gjennom eteren. Det er som om han forsøker å gjøre Dylans eiendommelige fraseringsmønster til sitt eget. Rem pruster og snakkesynger, det er som en slags diktfremføring med dorskt blueskomp. Dette er likevel ingen slakt. Mye kan sies om Rem, men han kan sin Dylan, og han tar oppdraget sitt på ramme alvor.

Klarer man å svelge Rems apokryfiske fraseringer, er det ganske kul radio, faktisk. Jeg er litt hektet. Det er klassisk talkradio – en mangelvare her hjemme. Rem og gjestene elsker sin helt, behandler ham dønn seriøst, problematiserer verket og leverer innsiktsfulle vurderinger. Det gis større rom til tekstene enn til melodiene, naturlig nok. Rem byr inn til tekstbehandling.

For dette sjiktet er Dylan først og fremst litteratur. Selv synes jeg mannens melodisnekringsevner er underkommunisert, men la nå det ligge. «Dilln» (den norske Dylan-stammen har lagt seg til den uttaleformen, akkurat som norske jazzfolk konsekvent sier «bann» der vi andre sier «band») legges respektfullt under lupen, og alle hans «faser» diskuteres inngående, spesielt den utskjelte kristne fasen, der den gamle motkulturrampen rett som det var ble Jesus-forkynner. Rem er på hjemmebane her, med sin lavkirkelige kompetanse og kristenmoralske grunnholdning.

«Hallo i Dylan» (Dilln) erklærer Rem ved programstart, og holder messe for de innvidde. Det er radio for nerder, dette, selv om Rem og gjengen nok mener de brede massenes Dylan-ignoranse skyldes falsk bevissthet. For selv om legendens opp- og nedturer problematiseres, er det liten tvil om at det er «God Dylan» de snakker om.

Selv gleder jeg meg til de skal ta for seg mannens «Under the Red Sky»-plate fra 1990, med lyriske innertiere som «Wiggle ‘til you’re high/wiggle ‘til you’re higher/Wiggle ‘til you vomit fire». Men også til en forhåpentlig andektig gjennomgang av den neste samlingen med originalsanger, 1997-utgivelsen «Time Out of Mind», et av Dylans absolutt mest gripende album. Aldri var mesteren mer oppriktig. Det siste tiårets utgivelser er stort sett særdeles trivelige sjangerplater, og Dylan har fortsatt et suverent band og god teft for smekre akkordprogresjoner, selv om det undertiden blir vel mye 12-takterblues. Rem og folkene har mye å prate om i de siste programmene frem mot jul. Jeg henger med.

Pluss, til slutt, både til VGTV og til NRK for utmerkede sjakksendinger nå under VM-matchen i Chennai. VGs sendinger er slentrende og improviserte, mens NRKs er mer strømlinjeformet. Det er en nerdenes hevn, dette. Jeg blir uansett sittende og svitsje mellom vg.no og nrk.no for å følge «dramatikken» på brettet. Slik forspilles god arbeidstid, men det får gå. Sjakk, liksom. Vi lever sannelig i underlige tider.

Bergens Tidende, 22/11/13

Tyske traumer

Det tyske krigsdramaet «Krigens unge hjarte» er langt fra perfekt, men bør absolutt ses.

Det er synd at NRK (og SVT) har valgt å gi den tyske storserien «Unsere Mütter, unsere Väter» et såpass tomt og intetsigende navn som «Krigens unge hjarte». Originaltittelen går rett til kjernen: Dette er «våre» mødre og fedre, vanlige mennesker i en absurd uvanlig tid, ved sivilisasjonssammenbruddet, da et av Europas sentrale kulturland sank ned i barbariet, i det store og hele heiet frem av en forført og samlet befolkning. Serien ønsker å utforske det sentrale, tyske traumet: Hvordan kunne den iltre og latterlige Hitler forhekse et helt folk? Den lykkes bare halvveis, men er absolutt severdig også for et ikke-tysk publikum.

Serien vakte enorm oppsikt da den ble sendt i Tyskland tidligere i år. Åtte millioner fulgte den på TV. Den ble massivt debattert, og bidro til å løfte vekk gamle slør over det vanlige folk i krigsgenerasjonen faktisk var med på. Også i andre europeiske land har den skapt debatt, ikke minst i Polen, der nasjonalkonservative politikere og historikere har protestert mot seriens fremstilling av polske partisaners holdning til jøder og andre forfulgte minoriteter. «Krigens unge hjarte» er en bent frem brutal skildring av brutalitetene. Heroismen er minimal og et brunkjølig mørke omslutter fortellingen, fra første scene til siste slutt. Hovedpersonene, fem unge venner fra Berlin, er motsetningsfylte karakterer. Stolte og ryggeløse på én gang, opportunistiske og moralske. Vi føler med de enkelte. Krigen er ikke «Krigen», men en samling mistrøstige episoder på det absolutte mikronivået. Det er død og atter død, kvesting og lemlesting, og frykt: Det er redsel i hvert bilde.

Serien starter den euforiske sommeren 1941. Hitler har oppsiktsvekkende enkelt beseiret Frankrike, og ser sitt snitt til å knuse hovedfienden i øst i et kjapt raid, trolig er russerne tatt innen jul. Brødrene Wilhelm og Friedhelm er med på felttoget mot Sovjetunionen, sykesøsteren Charly reiser til samme front. Den glade og ambisiøse Greta har ambisjoner om å bli den nye Marlene Dietrich, mens hennes kjæreste, jøden Viktor, innser at han må flykte fra Hitlers stadig mer antisemittiske stat, med sine (her endimensjonalt fremstilte) perverse nazibøller og intrigante byråkrater. De fem er ikke uten videre særlig politisk bevisste, mer patrioter enn nazisympatisører, alle fylt av en viss tvil.

Denne tvilen, denne kompleksiteten gjør dem «menneskelige», som deg og meg, men underslår også det veldokumenterte faktum at tyskere flest etter hvert ble overbeviste nasjonalsosialister, i alle fall frem til Hitler begynte å vise svakhet og motgangen på østfronten viste at føreren ikke var det overmennesket propagandaen fortalte om. Vanlige tyskere, både de eldre som opplevde «ydmykelsen» etter første verdenskrig og de unge som ble formet av nazistpropagandaen, elsket Føreren, han var deres håp og garanti for fortsatt velstand og nasjonal frihet. Hovedpersonene i «Krigens unge hjarte» virker nesten litt malplasserte på denne bakgrunnen, som om de er fra vår tid, plassert i en virkelighet de ikke er en del av. Dette svekker seriens troverdighet, og man sitter igjen med en (sikkert urettferdig) følelse av at dette er et forsøk på, om ikke renvaske, så iallfall å nyansere synet på «våre mødre og fedre» i et Tyskland fremdeles tynget av skyld, snart 70 år etter krigens slutt.

Narrativt er også noe som skurrer. Serien minner ikke lite om «episke» og svært hollywoodske krigsskildringer av typen «Krigens vinder» og «Krig og erindring», som gikk på norske skjermer tidlig på 1990-tallet. De melodramatiske grepene er gammeldagse og unødvendige. Istedenfor nokså flate kjærlighetshistorier, burde serien holdt seg til krigens brutalitet og forråelsen av enkeltindividets «rasjonalitet» oppi det hele. Og den burde, selvsagt lite komfortabelt for et land og et folk som har gjort det aller meste riktig i sitt tre generasjoner lange krigsoppgjør, ha fokusert på Hitler-kjærligheten og antisemittismen blant tyskere flest, «Hitler’s willing executioners», som historikeren Daniel Goldhagen så kontroversielt konkluderte. Når kommer forresten den norske filmen eller serien om deportasjonen av norske jøder under krigen?

Til slutt en uforbeholden ros til NRKs kulturavdeling og «Bokprogrammet» for portrettet av og med forfatter Tomas Espedal. Solid intervju, og endelig en norsk forfatter med temperament og energisk tilstedeværelse, i forlystelig samspill med flere pussige «bergeners». Bra!

Bergens Tidende, 15/11/13

Øverst er Tony

På tide å vise kortene: The Sopranos er verdens beste TV-serie. 

Det er merkelig, også for en halvveteran i lauget, å se hvor ensrettet og flokkløpende mediene er, også på populærkulturfeltet. Det skrives for tiden side opp og side ned om en medioker TV-serie som dansk-svenske Broen, og tøyseserien Lilyhammer er rett som det nærmest blitt innsydd i folkesjelen. Sesong to av Broen er betydelig svakere enn den høyst ujevne, men intense førstesesongen, men skal en tro nettaviser og sosiale medier (det bør man jo strengt tatt ikke) er dette noe «alle» ser på og interesserer seg for. Broen er en dyr og lekkert innpakket versjon av samlebåndsserier som Irene Huss og Arne Dahl, intet mer, men hypen løfter den opp og frem, som om det er noe ekstraordinært som bare må bevitnes.

For nerder er det likevel alltid fint med allmenn interesse for det som flimrer over det lille lerretet. Det kulturelle etterslepet er større i Norge enn andre steder, og fortsatt er det, især blant kulturkonservative akademikere her hjemme, en tendens til å avvise TV-formatet per se, gjerne med referanse til kulturfilosofer som Adorno og senere McLuhan, til den noe ferskere Neil Postman. Sistnevntes bok «Amusing Ourselves to Death» fra 1985 konkluderer med at TV-mediet i seg selv er forflatende, uavhengig av innhold. Svaret er feil, selv om argumentasjonen absolutt er interessant. Men det har skjedd ekstremt mye siden 1985. Det beste av TV-«underholdning» i dag overgår mye av det som lages for det store lerretet. Mer enn det: De aller beste seriene føles like vesentlige og dyptloddende som den beste litteraturen. De sier noe viktig om vår tid, og de tiltrekker seg de dyktigste skribentene og filmarbeiderne.

Så derfor brukes herved anledningen til å gjøre opp status, og utforme en topp 10-liste over de beste TV-seriene, akkurat slik som TV- og krimkritikerne Asbjørn Slettemark og Aslak Nore nylig gjorde på sin utmerkede blogg op-5.no.

The Sopranos. Knallhardt mafiadrama, relativt konvensjonelt fortalt. De menneskelig-eksistensielle overtonene er til stede i hvert bilde. Sopranos er som en såpeopera med plotlinjer og karakterer på kryss og tvers. Men i det absolutte sentrum står tidenes TV-karakter, James Gandolfins Tony, fanget i sitt eget grovmaskede nett. Serien er som en klassisk slektsroman, der mafiaaspektet er en opphetet metafor for det vanlige, lille livet.

Breaking Bad. Drivende intenst kammerdrama, langt mer lekende i formspråket enn The Sopranos. Utgangen er bekmørk. Sosialrealisme, splatterfilm og metafysisk drama i ett. Få, men bent frem fenomenale bikarakterer, som tidenes drøyeste advokat Saul Goodman, den aldrende leiemorderen Mike Ehrmantraut og den høyst uforutsigbare meth-psykopaten Tuco Salamanca.

Seinfeld. Den postmodernistiske komiserien som definerte et helt tiår. «Showet om ingenting» handler egentlig om alt; om det moderne menneskets strev etter lykken uten klare holdepunkter i tilværelsen. Med to av vår tids ypperligste karakterer i sentrale posisjoner: Ynkryggen George Costanza og Kramer, verdens frieste menneske. Spin off-serien Curb Your Enthusiasm er nesten like god, men mørkere, langt løsere i formen og ikke like gjennomført som de mest veldreide Seinfeld-episodene i de fire-fem første sesongene.

South Park. Den styggeste, mest ubehøvlede TV-serien noensinne. De obsternasige serieskaperne Matt Stone og Trey Parker slår og sparker i alle retninger, er både politisk korrekte og politisk ukorrekte, gjerne i samme episode Duoens politiske etos: «Ekstremisme til høyre og venstre er eksakt det samme slik vi ser det.» South Park er et hysterisk show som maner til anti-hysteri.

The Trip. Intellektuelt, improvisert og innett. Den umake komikerduoen Steve Coogan og Rob Brydon – i «rollene» som seg selv – er på reise rundt om på den britiske landsbygden, og krangler og måler hverandre mens de inntar delikate retter på noen av øyens beste restauranter. The Trip er en nyskapende high brow-serie, og sesong to spilles inn i i Italia i disse dager.

The Wire. På sitt beste helt i toppsjiktet av moderne drama, uansett kunstform. En serie uten hovedpersoner, med unntak for den slitte byen handlingen utspilles i, østkystbyen Baltimore. Men for ujevn til å nå helt til topps.

M.A.S.H. Anarkistisk komiserie om livet ved et feltsykehus under Korea-krigen. I realiteten en besk kommentar til amerikanernes krigføring i Vietnam. De tre første sesongene er på Seinfeld-nivå, men serien ble altfor sentimental og familievennlig med årene.

Riget. Lars von Triers surrealistiske spøkelsesdrama fra rikshospitalet i København er en moderne skrekk-klassiker, ikke minst takket være Ernst Hugo Järegårds dansk-hatende overlege.

Father Ted. Tidenes morsomste prestehumor i lavskuldret og jovial serie om røykende og whisky-drikkende katolske patere forvist til en fiktiv øy på den forblåste Irlands-kysten.

Uti vår hage. De to sesongene av denne surrealistiske novelleserien er det morsomste og underligste som noensinne er laget på TV i Norge. Eia, Tufte Johansen og Antonsens absolutte formtopp.

Verken Homeland, Sherlock, Klovn, House of Cards, In Treatment eller, sørgelig nok, Yes, Minister rakk opp denne gangen. Ikke engang Blackadder.

Bergens Tidende, 8/11/13

Rusen og livet

NRK3s morsomme «Fylla» er en velfortjent hyllest til bror alkohol.

«I feel sorry for people who don’t drink. When they wake up in the morning, that’s as good as they’re going to feel all day.» – Frank Sinatra

Hypotese: Fylla bidrar til et mer harmonisk samfunn. Det normale alkoholkonsumet og rusen det utløser bidrar blant annet til å svekke aggresjonsnivået, ikke minst blant menn. Helgefylla har sine åpenbart ustilige sider og mange svinger seg til idiotiske høyder, eller bunner, når promillen vokser. Men generelt sett er den «vanlige» drikkingen et gode, både for den enkelte og for samfunnet.

Hva var det Odd Børretzen pleide å si? «Livet er ikke så enkelt som avholdsfolk vil ha det til.» Man slapper av når man drikker. Senker skuldrene. Alt er nå, fremtid og fortid uvesentlig. Stress og bekymringer svinner hen. Livet er for noen timer som en latterens og glemselens bok.

Man skal derfor ikke moralisere over vanlige folks vanlige drikking. Det gjøres da heller ikke lenger, i alle fall ikke like mye som før. Dette vårt eneste lovlige rusmiddel er forlengst avtabuisert, gjort mer tilgjengelig og akseptert. Selvsagt er det fremdeles noen heftelser ved alkoholbruk. Kontrakten er klar: Man drikker ikke på jobben, eller er tydelig full sammen med barn.

I Norge har vi i tillegg en merkelig regel om at idrett og alkohol ikke hører sammen, også den ganske uutfordret, selv om alle nordmenn elsker å drikke øl på fotballkamp i utlandet. I Tyskland, for eksempel, der det er helt normalt at mor og far hygger seg med noen bajere når familien er på kamp. Det burde være unødvendig å si at det er alltid fantastisk stemning på tyske fotballstadioner.

NRK3 og produsenten Teddy TV har da også lagt vekk all moralisme når de setter institusjonen fylla under lupen. Den nye serien, kjapt kalt «Fylla», er blottet for den slags. Programleder og idé­utvikler Ole André Sivertsen tar nordmenns alkoholbruk på alvor og analyserer fenomenet på populærvitenskapelig vis, med vidd og humør. Sivertsen stiller de åpenbare spørsmålene: Hva skjer når vi blir fulle? Hvorfor blir noen fullere enn andre? Er det farlig å drikke for mye? Kan vi skylde på fylla når vi gjør noe dumt når vi drikker?

Han går direkte til verks. Folk skjenkes og det testes og måles. Noen vil sikkert hisse seg opp over dette. Programmet er allerede «omstridt», som det heter. Programfolkene tuller med dette ved å legge ut en plakat i forkant av hvert program: «Ingen medvirkende har kommet til skade under innspillingen av dette programmet (sett bort fra kvalme, fylleangst, lett skjeving og kraftig skallebank).» Ikke så veldig morsomt, kanskje, men ok.

«Fylla» tar også turen ut til folket. I første program får vi bli med noen trivelige karer fra det lille tettstedet Eina på Vestre Toten på årets store bygdefest, der brygget er blankt og kinnene røde. Det er et ærlig og herlig innslag. Kleint og ikke så veldig attråverdig, selvsagt, men Eina-folket trives og koser seg. Fester skal helst ikke filmes, men det er noe rørende over den skakke og klossete oppførselen til våre venner totningene.

I program to endres det sosiologiske blikket, og vi blir med et par vestkanthurragutter på limousintur gjennom sene og fuktige hovedstadsgater, og det er temmelig trashy, men også lidderlig moro. Når man som undertegnede har nådd ansvarlig alder, burde man kanskje problematisert oppførselen og ytret noen pauli ord om at endetiden er nær, men sur vil man ikke være når man skriver om ungdomskanalen NRK3.

Heller ikke om «Rådet» , som er et P3- program nå overført til skjermen. Konseptet er like enkelt som det er velprøvd: Kjente personer svarer på spørsmål fra seerne. Det er et passe uærbødig, nokså ironisk program, som man kan smile litt av mens tankene er annensteds hen. Panelet får seg forelagt problemstillinger av typen «bør man stelle seg nedentil før man går til gynekologen», og deltakerne, som Tone Damli, svarer med setninger som «ja, når ein skal fikle deg opp i dåsa». Det er ikke så mye mer å si om dette enn at det er sofahenslengt humre-TV, et slags substitutt for å gå på pub og prate skit.

Det betyr kanskje at det blir mindre drikking av slike programmer, noe som, hvis denne tekstens utgangshypotese har noe for seg, er uheldig for samfunnshelsen. Det hadde dere vel ikke tenkt på, NRK3.

Bergens Tidende, 01/11/13

Kaving i snøen

Steven van Zandt har putret i hop et surrete innlandsdrama.

Førstesesongen av den lettbente norsk-amerikanske mafia-komedien «Lilyhammer» var bra til å være dårlig. Fomlete, retningsløs og sammenrasket, men definitivt ikke uten sjarm. Anti-skuespilleren «Little» Steven van Zandt brakte med seg en anarkistisk energi som tidligere var totalt fra-værende i norsk dramaproduksjon, og de andre på settet ble smittet av galskapen.

Resultatet var en trivelig og lavskuldret serie som lekte med klisjeer og regler, folkelig og «meta» på én og samme gang. Populær ble den også, både her hjemme og til en viss grad i noen andre land. Strømmegiganten Netflix sørget for et bredt nedslagsfelt for løyene, men de involverte burde ha gitt seg mens ølet fortsatt var skummende og kaldt.

For det er det ikke lenger. Sesong to er som bunnfallet i den siste halvliteren fra i går. Doven og ulken. Energien er borte. For å kompensere prøver serieskaperne – nå med van Zandt hands on i det meste – å lesse på med gags og vitser, samt et slags plot som må ha blitt kokt sammen i hui og hast.

De endimensjonale karakterene fra førsterunden skal liksom «utvikle» seg, hvilket er en elendig idé i en serie som i utgangspunktet er like flat som Mjøsa.

Hovedpersonen Frank «Johnny Henriksen» Tagliano var i første sesong en karslig og hugal type som røsket opp i den Nav-ifiserte norske innlands- kulturen, men nå er han bare irriterende. Fyren er ikke lenger en parodi på mafia-boss-klisjeen. Nå er han en parodi av parodien. Midt uti andre episode håpet jeg mest av alt at noen kunne skyte ham i kneskålene.

De andre karakterene er like tåpelige. Trond Fausa gjør så godt han kan i «rollen» som den becapsete og seksuelt forvirrede bondetampen Torgeir, og Robert Skjærstad er litt vittig som lokal harrygangster.

Skuespilleriet er jevnt over ok, selv om noen av dem, som Mariann Saastad Ottesen, er åpenbart utilpass. De fleste personene er som Robin Williams i Woody Allens «Deconstructing Harry» – totalt ute av fokus. Ottesens «Sigrid»-karakter er like troverdig som Frps klimapolitikk og hun har all min sympati for det umulige oppdraget det er å gi et slags liv til denne rollen.

Manusforfatterne byr på halvferdige vitser, som at Johnnys tvillinger ikke kan hete Asbjørn og Asbjørg («ass» på engelsk), mye bruk av ordet «kukk», og oppstyltede, sketsjaktige scener som knapt henger sammen med de foregående og neste. Og rett som det er hentes det inn umotiverte bikarakterer for å få det sjanglete regnestykket til å gå opp på et vis.

Personene er iført vilt overdrevne karakter-gevanter og scenografien er gjennomgående ufiks. Hva med regien? Den er på NRK 1980-nivå. Skuespillerne entrer scenene som om de sto under Svend Wams kommando, og klippingen er underlig stiv. Musikkbruken er også pussig.

Det snakkes allerede om en tredje sesong, og ingen forundres om denne annenrunden også blir en suksess. Vi nordmenn er litt rare sånn sett. «Snakkiser» er viktigere enn kvalitet.

Med et plot som hentet fra en middels Scooby Doo-film og med blødmer Tore Ryen ville nikke anerkjennende til, er suksessen i boks. Det skal ikke være så vanskelig. Serien passer derfor best til 12-13-åringer som synes det er spennende med litt gladvold, brekksladd, pupper og «pinlige» situasjoner. Det er da noe.

Integrering er en slags tema eller konfliktlinje i «Lilyhammer», siden «Johnny» finner ut at det å drive asylmottak er god business. Slik blir det mye dum slapstick av, selvsagt.

For en langt mer seriøs og virkelig behandling av temaet er det bare å bli på NRK1 når maset og kjaset på Lillehammer har lagt seg.

Serien «Norsk nok?» er velment og sympatisk forsøk på å bygge broer i et stadig mer kulturelt fragmentert Norge.

I denne realityserien flytter åtte nordmenn inn i en villa på Ekeberg i Oslo for å lære seg å leve sammen på tvers av etniske og klassemessige barrierer. Konseptet er slett ikke ueffent. Det er fascinerende å følge diskusjonene mellom den bestemte somalisk-norske fembarns-moren Rama og den arketypiske vestkantfruen Mona om hva det vil si å være norsk anno 2013.

Det blir undertiden litt utvidet «Migrapolis», dette, men deltakerne er heldigvis ikke redde for å stå for sine meninger. Det ligger an til noen friske og interessante ordutvekslinger på onsdagskveldene fremover. Kanskje noe å lære av, faktisk.

Bergens Tidende, 25/10/13